Intranett
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie

Bestemor og beveren

Bever på grunnen i den sørlige delen av Mosjøen
Sverre M. Fjelstad
Jeg var ikke gamle gutten da bestemor på Dølerud gikk bort, men hun rakk å fortelle meg så mangt om Østmarka.
Da jeg var gutt, fantes det ikke en eneste bever i Østmarka. Forståelig nok lyttet jeg derfor som trollbundet til alt bestemor fortalte om beveren; alt det rare den drev med, og ikke minst hvor den holdt til før den ble utryddet i løpet av en 20-30 års periode sist på 1800-tallet. Bestemor mente at beveren fantes i alle større vassdrag i Østmarka omkring midten av 1800-tallet. Og hun burde jo vite det, for hun ble født på Dølerud før beveren forsvant.
Ansporet av bestemors mange beretninger om beverne dro jeg en vakker dag på leting etter «fornminner» etter de fascinerende dyrene. Det tok sin tid, men i løpet av et par år klarte jeg å påvise rester etter flere meget gamle beverhytter og -demninger. Oppdagelsene gjorde jeg tidlig i 1960-årene, så restene måtte være 80-90 år gamle.
I årene 1972-76 satt jeg i Oslo bystyre. Jeg tilhørte ikke noe politisk parti, men ble valgt inn som natur- og miljøverner. Når jeg i ettertid ble spurt om jeg fikk utrettet noe som politiker, svarte jeg gjerne: «lite, men jeg fikk da beveren tilbake i Oslomarka». Bakgrunnen for uttalelsen var at jeg foreslo overfor bystyret at beveren skulle settes ut i Østmarka. Min begrunnelse var at det var viktig å få tilbake en dyreart som ble utryddet ved hensynsløs jakt.
For å gjøre en lang historie kort: Utsettingen ble en realitet. I 1975 ble to beverpar satt ut på to forskjellige steder i Østmarka. I løpet av bare 17-18 år økte bestanden fra to beverhytter vinteren 1975-76, til 86 beverhytter høsten 1993! I dag kan dyreinteresserte oppleve den store, interessante gnageren i de fleste større vassdrag i Østmarka.
Beverdemning i nordenden av Aurtjernet i Østmarka naturreservat
For en tilfeldig markatraver kan det av og til se ut som om beveren med sine betydelige inngrep i skogen og vannet gjør en stor skade. Men i virkeligheten er det ikke slik: beverens tilhold i et område er alltid begrenset av tilgangen på mat – det vil si trær og planter i og rundt vassdraget. Vegetasjonen klarer forståelig nok ikke å fornye seg like raskt som beveren fjerner den. Så etter en stund flytter beverne til et annet vassdrag og gir vegetasjonen i hjemtraktene anledning til å fornye seg.
Etter en tid på kanskje 15-20 år vil beverne vende tilbake til det gamle vassdraget, reparere de gamle demningene og bo i det gamle beverhuset – hvis de da ikke bygger et nytt.
Denne vekselvirkningen gjør beveren til et svært nyttig dyr. Den ødelegger ikke naturen i Marka, tvert imot så samarbeider den med naturen og skaper en fin balanse mellom dyr og vekster. Det vil du erfare hvis du går mye i skogen i hjertet av Østmarka.
Beveren er kommet for å bli i Østmarka. Øst i Marka er bestanden rolig slik den var for 150 år siden og kanskje vel så det. Og beveren vil ganske sikkert fortsette å formere seg og utvide sitt utbredelsesområde, slik at de fleste lavlandsskoger sør for polarsirkelen vil bli befolket med bever – som i riktig gamle dager.
De som opplever den en sen høstkveld med trolsk måneskinn over bevervannet, vil kanskje sende min bestemor en takknemlig tanke... For når alt kommer til alt, var det hennes engasjement som flere år senere fikk meg til å gå inn for tilbakeføring av beveren i Østmarka.
Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut