Intranett
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Sverre M. Fjelstad

En søkkvåt tur på langs gjennom Østmarka

FuktigTur 1L
Den første delen av turen var så fuktig at kameraet nektet å ta skarpe bilder. Foto: Johan G. Ellingsen.

Min gamle turkamerat Knut har alltid hatt sans for de lange, seige turene på langs eller tvers av ett eller annet, bare det er langt nok. I fjor høst foreslo han – søren meg – å gå Østmarka på langs!

Det er opp gjennom årene blitt mange fine turer gjennom Østmarka. Sommer som vinter, på ski og til fots. Turene som går tilbake til 1960- og 70-tallet, da jeg kunne overnatte i en åpen låve på Bøvelstad eller i den lille tømmerkoia ved bekken ut av Tonevann – som dessverre nå har brent ned. Skiløyper Østmarka på tvers mot Flateby var ennå ikke anlagt.

Ved nærmere studie av en mulig rute fra nord til sør i Østmarka var det bare en kjedelig oppdagelse: Mange av skogsveiene går også nord–sør, og mange av de største vannene ligger i nord–sør-gående søkk. Så kartet ble finkjemmet for å finne stier utenom vei og kryssing av vann.

Stien over Kristenseteråsen er en perle i Østmarka, og lokalkjente hevder at dette er Heidi Wengs hemmelige treningstur. Foto: Knut Bryn.
Stien over Kristenseteråsen er en perle i Østmarka, og lokalkjente hevder at dette er Heidi Wengs hemmelige treningstur. Foto: Knut Bryn.

«De tusen sjøers land»

Etter en egentlig litt for mild høst med rene sommerværet, plukket vi ut søndag 11. oktober for ekspedisjonen. Og da kan jeg forsikre om at det var blitt fryktelig vått etter at alt det forventede regnet for september fant det for godt å komme nå i starten av oktober. Vi fikk ganske raskt assosiasjoner til «De tusen sjøers land»!

Men nevnte søndag la vi trøstig i vei fra Østbytunet i Lørenskog, inn mot Østbyputten og Oscars gate, for å finne stien langs Dunderen over til Djupdalen. Da fikk vi raskt erfare at Østmarka har noen seige motbakker også i nord-sør-gående retning. Men den lave høstsola viste seg litt fram, og vel nede i Djupdalen ble det lettelse i regnværsantrekket, svette som vi var av altfor tett regntøy. Dog, med ulltrøye innerst, var det ikke noe problem å holde varmen.

Da turkameratene kom til branntårnet på Kjerringhøgda, tittet sola fram! Foto: Johan G. Ellingsen.
Da turkameratene kom til branntårnet på Kjerringhøgda, tittet sola fram! Foto: Johan G. Ellingsen.

Fra Djupdalen til Badstudalen er det bare å traske av gårde på grusvei ned mot Mønevann. Det som på kartet ser ut som blåmerket sti innunder Geitrudfjellet, er bare kommunegrensen mellom Rælingen og Lørenskog! Knut ville gjerne sjekke den dalen, men ikke under dagens forhold.

Hvor var elgen?

Så da ble det noen raske forflytninger på vei bort mot Morterud, der vi endelig fikk mer våt sti å gå på. En musvåk lå stille over hodene våre og speidet etter en liten musefrokost. Den får i alle fall et godt år i år! Men hvor var elgen? Ikke ett eneste elgspor var å se, spørs om ikke elgen de siste årene har blitt for kraftig beskattet av både ulv og jakt. I så fall et forventet sammenbrudd av elgstammen, noe jeg har advart mot i flere år.

Med svupp-svupp fra litt våte støvler, kom vi ned til Våg, som var turens mål. Foto: Knut Bryn.
Med svupp-svupp fra litt våte støvler, kom vi ned til Våg, som var turens mål. Foto: Knut Bryn.

Ved utløpet av Nordre Krokvann måtte det hoppes med livet som innsats for å komme over den flomstore bekken, men endelig kunne vi slå oss ned utenfor den nye Stallen ved Røyrivannskoia, til en fortjent matbit.

Nå nærmet vi oss kjente trakter! Stien over Vesle Tonekollen er kjapp å gå og vel nede ved Tonevann passerte vi leirplassen ved vannet der Østmarkas Venner noen år hadde sin faste St. Hans-tur for å oppleve soloppgangen på Tonekollen. Denne spesielle turen har vært en tradisjon blant ungdommen i Enebakk helt tilbake på 1800-tallet, noe amerikafareren Krogsbøl berettet om i sine brev fra «over there».

Duften av kanelboller om høsten

For første gang møtte vi nå andre turgåere, så det var tydelig at Vangen var innenfor rekkevidde. Lukten av verdens beste kanelboller nådde nesten til Pølseberget, så vel framme ble magen fylt godt opp, selvsagt med korrekt korona-oppførsel. En cocktail av cola, kaffe og en Battery fikk oss formelig til å løpe ut fra Vangen mot Kjerringhøgda. Sist jeg gikk her var det med miljøministeren Ola Elvestuen for å sette han inn i ØVs forslag til nasjonalpark.

Turen gikk temmelig rett sørover fra Lørenskog, men ingenting virker rett fram når du går i Østmarka.
Turen gikk temmelig rett sørover fra Lørenskog, men ingenting virker rett fram når du går i Østmarka.

Etter den tradisjonelle toppturen på branntårnet, ventet det fine åsrygger med glissen furuskog sørover mot Ytre Enebakk. Flatt er det i alle fall ikke, men du verden så fin den nye stien over Kristenseteråsen er blitt! At nedstigningen (les klatringen) ned til skiløypa med fordel kan legges om, får rette vedkommende sørge for. Den var lei!

Vel framme på Grusbakken er det flere, litt forvirrende alternativer til Våg i Ytre Enebakk. Etter en siste matbit valgte vi stien bortom Vikstjernkoia og videre en sti temmelig rett sørover, som etter hvert ble mistenkelig smal. Men boms, så formelig ramlet vi ned i en hage øverst i Sløssåsveien i Ytre Enebakk, og med svupp-svupp fra litt våte støvler kom vi ned til Våg som var turens mål. Og snipp, snapp, snute, så var den turen historie.

Tekst: Johan G. Ellingsen

Tips en venn  Skriv ut