Intranett
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad

Østmarka: En verneverdig skog med kulturminner

Øvresaga Espen Bratlie
I dag er Øvresaga i Rausjø DNT-hytte, og hele grenda er et kulturminne med røtter tilbake til 1650-tallet. Foto: Espen Bratlie.

I Østmarka kan oppmerksomme vandrere oppdage rester etter både husmannsplasser, setre, ferdsel og transport, industri, tidlig friluftsliv – og skogbruk med hogst, fløting og sagbruksvirksomhet. Tidligere tiders livsgrunnlag er blitt til våre dagers kulturminner.

Østmarka er i dag er mest kjent for sine naturverdier og som friluftslivsområde, men i tidligere tider ga Østmarka livsgrunnlag og livberging i generasjoner – fra de første fangstfolkene i eldre steinalder til våre nære forfedre. Bruken av utmarksressursene i Østmarka i nyere tid nådde et høydepunkt på slutten av 1800- og tidlig 1900-tall, før urbaniseringen lettet på trykket.

Det første stiskiltet i Østmarka ble satt opp mellom Skullerud og Østmarkskapellet i 1925. Foto: O. J. Berg. Fra boka «Oslo-Marka», 1939.
Det første stiskiltet i Østmarka ble satt opp i 1925, et sted mellom Skullerud og åsen hvor Østmarkskapellet ble oppført på 1950-tallet. Foto: O. J. Berg. Fra boka «Oslo-Marka», 1939.

På slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet gikk bruken av Marka inn i en ny fase. Henrik Ibsen skal ha vært den første som brukte ordet friluftsliv skriftlig; i diktet På viddene fra 1859. Østmarka fikk raskt en rolle i utviklingen av det nasjonale friluftslivet, for i 1868 ble Den norske Turistforening stiftet etter at ideen var «unnfanget» på godset Sarabråten ved Nøklevann. Der hadde godseieren, bankmannen og friluftsliv-entusiasten Thomas J. Heftye hatt besøk av blant annet Åsmund Olavsson Vinje.

I førstningen var det mest borgerskapet som drev med friluftsliv og gikk på tur, men mot slutten av 1800-tallet kom en utvikling mot ordnet arbeidstid og mer fritid også for resten av befolkningen. Friluftsklubben startet sitt arbeid i 1923 og startet med skilting av sommerstier i Østmarka i 1925 – flere år før slik merking ble gjort i feks. Nordmarka.

Kulturminner i nasjonalparken

Alt dette og mye mer er beskrevet i rapporten Kulturminner i Østmarka nasjonalpark, som ble levert til Byantikvaren i Oslo og Viken fylkeskommune i slutten av april. De to etatene hadde bedt om innspill til sin egen fagrapport til Statsforvalteren, om kulturminner som kan bli berørt av vernebestemmelsene for en kommende nasjonalpark i Østmarka.

Rapporten til Byantikvaren inneholder blant annet et nettbasert kart som viser lokaliseringen av kulturminner som er omtalt i rapporten. (Kart: Lars Rogstad).
Rapporten til Byantikvaren inneholder blant annet et nettbasert kart som viser lokaliseringen av kulturminner som er omtalt. (Kart: Lars Rogstad).

Målet med arbeidet er å utarbeide en oversikt over kulturminnene innenfor verneområdet, samt foreta en vurdering om hvordan disse best kan ivaretas og sikres som del av nasjonalpark i Østmarka. Dette skal inkludere vurderinger knyttet til best mulig skjøtsel av de ulike kulturminnelokalitetene, samt avveininger av hvilke kulturminner som kan være særlig godt egnet for formidling mot et større publikum.

Rapporten til Byantikvaren inneholder også et nettbasert kart som viser lokaliseringen av kulturminner som er omtalt. På den nettsiden ser du også en tegnforklaring for de ulike symbolene som er brukt.

Større kunnskap, rikere opplevelser

Inngrep og spor etter menneskelig aktivitet kan i mange tilfeller forringe naturområder, men i dagens Østmarka ser vi noe helt annet. Her er det isteden slik at sporene etter bonden, budeia, tømmerhoggeren, fløterkaren, tømmerkjøreren og fotturisten som i tidligere tider hadde sitt virke i Østmarka, kan gi dagens turfolk større kunnskap og en rikere turopplevelse.

De eldste kulturminnene i Østmarka er spor etter bosetning fra steinalderen, jernvinneaktivitet fra jernalder og middelalder, samt fangstanlegg og båtvrak i markavannene. Disse kjente kulturminnene er registrert i Riksantikvarens database Askeladden. Et av de tidlige arkeologiske funnene i Østmarka er en spydspiss av jern, funnet i sørenden av Nord-Elvåga.

Slik så Bysetra ut i 1929, nå er setra en velholdt speiderhytte. Foto: Anders B. Wilse.
Slik så Bysetra ut i 1929, nå er setra en velholdt speiderhytte. Foto: Anders B. Wilse, Digitalt Museum..

Østmarka har også, i likhet med andre utmarker og allmenninger, hatt mye setervirksomhet knyttet til nærliggende gårder. For Østmarkas vedkommende har det vært setervirksomhet særlig knyttet til gårder i Lørenskog, Rælingen og Enebakk, kun i mindre grad knyttet til gårder i Oslo/Østre Aker.

I Oslo kommunes geografiske del av Østmarka, kjenner man kun til Oppsalseter og Ulvenseter. Disse setrene er det knapt nok rester etter, i områder som Østmarkas Venner har foreslått vernet i Haukåsen-området. Derimot er det mange spor etter husmannsplasser i denne vestlige delen av Østmarka.

I Enebakk-delen av Østmarka har det vært flere setre, og Rausjø-kjenneren Trond Burud har identifisert 15 setre som var i drift i Rausjø på 1700-tallet. I dag er de fleste av setrene i Rausjø borte, men det finnes fortsatt ruiner etter noen av dem – og på Bysetra er det fortsatt både hus og aktivitet, nå som speiderhytte.

Skogbruk og fløtning

Østmarka med sine skoger og vassdrag var velegnet for både hogst og sagbruksvirksomhet, og skogbruket utviklet seg sterkt etter at de første vanndrevne sagene ble tatt i bruk på 1500-tallet. Etter hvert som skogen ble hugget ut, måtte tømmer hentes lenger vekk fra sagene. Tømmeret kunne kjøres på vinterføre over myrer og land, men det ble også bygd flere demninger i forbindelse med fløtingen og sagbruksvirksomheten.

Demningen ved Skjelbreia ble bygd for å lette fløtingen av tømmer til Bindingsvann. Restene etter demningen er fortsatt et imponerende minne om tidligere tiders slit. Foto: Bjarne Røsjø.
Demningen ved Skjelbreia ble bygd for å lette flRestene etter demningen ved Skjelbreia er fortsatt et imponerende minne om tidligere tiders slit. Foto: Bjarne Røsjø.

Historiske dokumenter viser at de første sagene både ved Bindingsvann, Børtervann og Rausjø har bevillinger datert 16. september 1688, og det betyr i praksis og oppdemningene og sagbruksvirksomheten var i gang allerede på 1650-tallet. Demningene ved disse vannene er derfor ikke «inngrep» som bør fjernes; de er isteden viktige historiske kulturminner.

Det finnes tre historiske vassdrag for tømmerfløting i den delen av Østmarka som nå blir utredet som en nasjonalpark, er: Over Kjerrmåsatjerna via Skjelbreia og Svartoren til Bindingsvann, over Tonevann via Mosjøen til Rausjø og videre til Børtervann, Enebakk og Glomma, og gjennom Losbyvassdraget fra Tappenbergvann og Søndre Krokvann. Noen av fløtningsdemningene i disse vassdragene er der fortsatt, mens for eksempel demningen ved Skjelbreia ble delvis revet under veibygging på 1950-tallet. Men demningsresten er fortsatt et imponerende syn, og den resulterende «Sagdammen» fylte over en kilometer av dalen i retningen mot Bysetermåsan.

Gamle ferdselsårer, nye krigsminner

De gamle ferdselsårene mellom plasser og setre i Østmarka dannet utgangspunktet for det som senere ble til stier brukt av turfolket. Mange steder i Østmarka finner vi også rester etter flott oppmurte hesteveier eller driftsveier for tømmertransport. Oppmuringene ble foretatt for å hindre tømmerlasset i å skli ut i terrenget. Rester etter oppbyggingene langs Plankeveien kan en fremdeles se ved Skjelbreia, Øgården og Katisa, og særlig flotte er oppbyggingene nord for Kruggmyr ved Langvann.

Plankeveien ble brukt til å transportere ferdig skåret plank fra sagene i Rausjø og Enebakk til Oslo, men rapporten viser at selve navnet er av nyere opprinnelse. På et kart fra 1802 er Plankeveien bare markert som “Almindelig Vinter Vej”. Store deler av Plankeveien er i dag ryddet og rødmerket som skiløype.

Even Saugstad har funnet dette kartet over
Dette kartet over

Rapporten til Byantikvaren inneholder fyldig dokumentasjon også om blant annet kulturminnene knyttet til andre verdenskrig i Østmarka. Aktivitetene under krigen har satt svært få fysiske spor, da de i sin karakter var flyktige og lite varige. Dette dreier seg for eksempel om koier, skjulesteder, øvings- og mobiliseringsplasser, slipp-plasser, traséer for kurer-ruter og flyktningtransporter, mm.

Det er viktig å dokumentere det som fortsatt finnes av synlige rester etter disse aktivitetene, før alt gror igjen og skog og vegetasjon dekker alle spor, og tidens tann har slettet det som fortsatt måtte finnes av synlige rester.

Kulturminnene skaper merverdi

Kulturminnene etter flere hundre år med setring, hogst og fløting i Østmarka skaper i dag en merverdi for friluftslivet og muligheten for opplevelser, og seterdriften og husmannsplassene kan til og med ha bidratt til et større artsmangfold. Disse kulturminnene er derfor ikke til skade for områdets verdi som nasjonalpark: Det er snarere slik at kulturminnene gjør området mer attraktivt enn det ellers ville vært, og de styrker argumentasjonen for en nasjonalpark i Østmarka.

Denne teksten er et utdrag av Rapporten Kulturminner i Østmarka nasjonalpark. Rapporten ble utarbeidet av en arbeidsgruppe bestående av personer som representerer sine respektive organisasjoner: Knut Helge Midtbø, Østensjø historielag; Lars Rogstad, Sarabråtens venner; Even Saugstad, Frie Fuglers forlag og Sarabråtens venner; Bjarne Røsjø, Østmarkas Venner.

Mer informasjon

Tips en venn  Skriv ut