Intranett
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad

Østmarka: Ingen preikestoler, men en furukledt tonekolle med utsikt mot sju blåner

EAØ Bilde 1 L
Maritjern viser seg å være nettopp et slikt lite tjern jeg har lyst til å sitte ved en liten stund.

Hva er det med Østmarka, egentlig? Her er ingen buldrende Vøringsfoss, bare Sarafossens lette slør om våren. Ingen preikestol over lyse fjord og fjell, men en furukledt tonekolle med utsikt mot sju blåner. Ingen dramatiske jutulhuggerier, men små grønne og svarte deledaler.

Tekst og foto: Edin Andre Ødegaard

Østmarka har heller ingen ville Sjoastryk, men stille vann i Losbyvassdrag. Ingen egg mellom Bess og Gjende, men kløfter og stup ved haukens tjern. Ingen 2469, men en 398.

Munter fuglesang og sirkelsag fyller nabolaget med vårstemning denne formiddagen. Nå er det barmark og blåveis i skogen. Etter at dørstokkmila er unnagjort, befinner jeg meg plutselig ute blant hakkespett og furu. Snart kommer jeg over en maurtue som en hakkespett har gravd ut og grundig rasert. Tua myldrer av iherdige maur i full gang med reparasjoner og reorganisering. Speidere og vaktposter er utstasjonert. Jeg tenker på maurtuene oppe ved Puttåsen som er overgrodd med mose og blåbærlyng. De ligner mer på eldgamle troll enn på maurtuer.

Ouverture til våren

På veien videre mot Sarabråten hører jeg hakkespetten, den trommer med en helt annen entusiasme nå enn da jeg hørte den i fjor høst. Den trommer og hakker hemningsløst i vei på de nakne og tørre hestekastanjene. Spurv og meis kvitrer muntre melodier til dumpe drønn fra isen på Nøklevann. Jeg blir stående en liten stund og lytte til denne «Ouverture til våren» før jeg forsvinner inn i den mosegrodde granskogen. I Grønndalen nordover mot Kroktjern treffer jeg en liten bekk på vei sørover. Vi slår følge ned lia mot Lutdalen, inn i en liten teig med industrieventyrskog. Her inne lyder bare et stille rekviem.

Tidens tann gnager og tygger på den mosegrodde fjellsida, og gamle graner holder grepet.
Tidens tann gnager og tygger på den mosegrodde fjellsida, og gamle graner holder grepet.

Jeg fortsetter opp åsen øst for Lutvann; der klippeveggene tårner seg opp ved siden av stien, mens tidens tann gnager og tygger på den mosegrodde fjellsida, og gamle graner holder grepet. Jeg spretter oppover i steinura og lander på ei hylle i fjellet som var usynlig nede fra stien. Det er litt som å komme inn i et gammelt hus man kjenner godt og oppdage at det er et rom på loftet som man ikke har visst om.

Jeg forsøker å følge en blå bekk istedenfor en blå sti. Falne graner på kryss og tvers. Det blir ganske vanskelig etter hvert, og i en smal dal roter jeg meg inn i noe kratt og ender opp på toppen av en kolle. Jeg setter meg ned og tar en kopp kaffe og litt nistemat. Liten kolle kan velte sliten turgåer.

Svarttrosten holder dugnad innunder trærne og rasler og lemper på fjorårets løv på leting etter sine favorittproteiner. Lunsj og lyttetid ved Puttåsen, som like gjerne byr på ei feiende flott snøbyge som drysser sukkersnø over lyngen, mosen og meg. Snø pleier ellers å dekke over det som er synlig, men denne gangen gjør den synlig det som før var skjult. Jeg har ikke lagt merke til alt spindelvevet som er spunnet ut i blåbærlyngen, men spindelveveriet fanger nå opp sukkersnøen, som blir hengende fast uten å smelte i den kalde lufta. Det ser ut som om noen har strødd hvite servietter utover.

Fra Villdalen til Maritjern

Villdalen er ikke et sted man forviller seg inn i, man må ville dit, og når man omsider er der inne lurer man kanskje på hvorfor man ville akkurat til Villdalen.

Jeg kunne for eksempel ha gått opp til Tonekollen med sin storslagne utsikt vestover mot Langfjella. Tonekollen utgjør Villdalens østre vegg. Derfor kalles Villdalen også Vestre Tonekolldalen, men ikke la deg lure av det, det er Villdalen det er snakk om. Man går seg ikke vill i Villdalen, man går sørover eller nordover. Man kan også gå lei naturligvis. Hvis man går seg så kraftig lei at man møter veggen, så er vestre bergvegg den enkleste å ta seg opp.

Tango for to i skogstjernet.
Tango for to i skogstjernet.

Jeg har ikke gått lenge her nede i Villdalen, i alle fall har jeg ikke gått langt; i våt myr; på mosegrodd glatt stein; i skyggen av store graner og høye klipper, før jeg lengter opp i lyset til for eksempel Maritjern et par kilometer mot vest. Maritjern viser seg å være nettopp et slikt lite tjern jeg har lyst til å sitte ved en liten stund, bare for å nyte sola og det åpne landskapet. Stillheten bare avbrutt av store øyenstikkere som patruljerer myndig men litt surrete langs vannkanten.

Ei gråhegre kommer plutselig seilende lydløst innover tjernet. Den lander gråhegregrasiøst et stykke ute på flytetorva, der strekker den halsen på skrå mot sola, skakker litt på hodet og forvandler seg til ei tørr furugrein som stikker på skrå opp av gresset. Du har sikkert sett den. Og kommer du nær nok, så forvandler den seg like selvfølgelig til gråhegre igjen.

Man skimter Liseterkollen ved Skålsjøen i horisonten. Jeg går på fjellet etter utsikt. Går i skogen etter innsikt. Mye mygg nå. Man kan også gå i skogen etter insekt.

Etter en stund går jeg videre til Vangen, der finner jeg jammen sykkelen min stående inntil et tre. Jeg setter meg på sykkelen og triller grusveien tilbake til parkeringen ved Bysetermosen.

Bål ved Eriksvann

Skal man oppleve å se sola bekjempe morgentåka en tidlig novembermorgen ute i skogen, må man først bekjempe morgentåka i sitt eget hode. Forsov meg igjen.

Jeg går med kartet i den ene handa og brillene i den andre, kameraet ligger trygt forvart i sekken, da står han plutselig der; elgen, og pruster varm novemberdamp ut av neseborene. Nei da, jeg bare tuller. Men i det jeg kjører bilen inn på parkeringen ved Sandbakken så piler et lite ekorn over veien rett foran meg. Klokka er 09.07 og her er det bare meg og ekornet.

Svartdalen er en av Østmarkas villeste kløftedaler, men du er ikke langt unna vaflene på Sandbakken.
Svartdalen er en av Østmarkas villeste kløftedaler, men du er ikke langt unna vaflene på Sandbakken.

Jeg legger i vei mot Eriksvann. Jeg hadde forventet litt sol i dag, men skogen er våt og grå. Ved Eriksvann treffer jeg på en lett snøbyge som drar hastig over vannet og forsvinner bak åsen.

Den er nok ikke synlig fra verdensrommet, men på Google Maps kan man tydelig se en bro, lik en stige, ligge over bekken som renner ut fra nordenden av Eriksvann. Den kan jeg benytte, tenkte jeg, men når jeg nå står her og ser hvordan den ser ut, tenker jeg ikke det lenger. Broa er skeiv og glatt. Dette er nok noe beveren bygde da den holdt til her for noen år tilbake. En felle for byfolk på søndagstur. Hvis man faller uti så er det ikke snakk om å plumpe litt, men synke til bunns i den bunnløse bekken. Jeg vurderer å krabbe over på alle fire, men det er like kjipt å drukne på alle fire som på begge to. Så jeg feiger ut, går videre nordover og finner en bålplass innerst i vika.

Av og til bryter sola gjennom skydekket og strør gull over gress og graner. Jeg hører en nøtteskrike skrike i granskogen. Jeg har med tørr ved og tennbriketter hjemmefra. Blander inn litt våt kvist for røykeffekter. Klok av skade når det gjelder å tenne kaffebål i våte skauen har jeg med kaffe på termos. Så dette er ikke et kaffebål, bare beroligende og fint selskap. Det knitrer fint fra bålet nå. Man kan bli tankefull av knitrende bål. Kan man egentlig synke til bunns i en bunnløs bekk? Noen kaffekopper senere brenner filosofibålet ut og jeg går videre.

Jeg brukte litt for mye av drikkevannet til å slukke restene av bålet. Da gjorde det godt å synke til bunns i en flaske vørterøl på Sandbakken. Nystekt vaffel ’a gitt!

Gamle vann om igjen

Ute er det enda igjen en liten rest av vinternatt og mørke da jeg starter på dagens vandring mot Hauktjern. Et rådyr som har vært på nattlig hagebesøk smetter inn i et skogholt rett foran meg. Oppe på myra ved Katteputten ser jeg det varme lyset fra soloppgangen blinke mellom furutrærne, men det viser seg å være utelyset fra Østmarksetra.

Siden Nøklevann er nedtappet, så tar jeg snarveien over den nylig tilgjengelige gamleveien til Thomas Heftye. Ved Sarabråten hakker en hakkespettperkusjonist løs i toppen av en tørr hestekastanje.

Et tynt lag is har lagt seg på Hauktjern, og hvitt rim og snø i gresset omkranser tjernet.
Et tynt lag is har lagt seg på Hauktjern, og hvitt rim og snø i gresset omkranser tjernet.

Et tynt lag is har lagt seg på Hauktjern, og hvitt rim og snø i gresset omkranser tjernet. Oppe i åsen over Hauktjern tar jeg en kafferast etter flere timers omkringvandring blant kløfter og stup. En ravn flyr lavt over treet jeg sitter under. Jeg hører tydelig suset fra de langsomme vingeslagene i den kalde novemberlufta.

Rim og vintertåke omslutter skogen. Furua står frosthvit og fin oppe på høydedragene. Det blir kaldt, så jeg velger et utydelig dyretråkk som leder meg inn under grønne graner, der det steingamle grunnfjellet ligger framme i dagen. Her er det lunere og litt mystisk. Jeg står plutselig foran ei nesten uframkommelig rasmark under et lite stup. Gaupeterreng? Men katten er borte, så jeg danser over steinura og finner en farbar sti inntil fjellveggen. Så en plutselig lysning i skogen og stien forsvinner ned en kløft og tilsynelatende inn i fjellet. Som ei hulderkirke? Forsiktig nå. Jeg tar en titt på telefonen. Ingen dekning

Nede i kløftedalen som går fra Kroktjern til Sarabråten er det mye tørre og gamle grantrær. Mange er gjennomhullet av hakkespettnebb. I dag hører jeg et helt orkester med hakkespettperkusjonister, eller kanskje er det en trio. Det er i alle fall fin treklang. Det blir fin lyd hvis grana er hul og tørr. Man kan legge hånda på trestammen og kjenne hele det store treet vibrere av trommingen til den lille fuglen. Jeg ser for første gang en tretåspett. Da har jeg sett fire hakkespettarter i Østmarka, alle i Hauktjern-Sarabråten-området.

Hjemme igjen blir det varm dusj og en kopp te med smak av honning.

Denne artikkelen ble først publisert i Østmarkas Venners medlemsblad, Nytt fra Østmarka.

Tips en venn  Skriv ut