Intranett
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie

Østmarka naturreservat

Søndre Kytetjern i Østmarka naturreservat
Espen Bratlie
Østmarka naturreservatet er på knapt 18 km² og ligger i Enebakk, Lørenskog og Rælingen kommuner. Området ble fredet som naturreservat første gang 21.12.1990 og utvidet ved kgl. res. 13.12.2002. Formålet med fredningen er å bevare et større, relativt uberørt og variert barskogområde med tilhørende plante- og dyreliv, som er typisk for denne delen av Oslomarka, og som har særskilt vitenskapelig og pedagogisk betydning.
Men historien begynner atskillig tidligere: Langt inne i de sørøstre deler av Østmarka ble Rausjømarka skogreservat opprettet i 1976. Det var en administrativ fredning, ved formannskapsvedtak i Oslo kommune. Riktignok lå skogreservatet på Enebakk kommunes grunn, men Oslo skogvesen hadde overtatt driften av de 34.000 mål store Rausjøskogene i januar 1965, da Oslo kommune kjøpte eiendommen av And. H. Kiær & Co. for 6 millioner kroner. Reservatet var på 5.141 dekar, med tilhørende fredningsbestemmelser. Fra før av var det kun Vaggesteinskollen naturreservat på 750 dekar nord for Maridalen, som var blitt fredet av Oslo kommune i 1961.
Vårerteknapp i Tonekollia

Viktigst med denne første fredningen var å bevare et større skogområde i Akershus med et vekslende terreng og et rikt og vakkert skoglandskap med flere skogtyper, som hadde et opprinnelig preg og få spor etter tidligere hogster. I reservatet inngikk i grove trekk Tonekollen, Søndre Krokvann, Grinderen, Grinderkollen og Kåterudhøgdene. Man anså atkomsten til reservatet som meget vanskelig, og terrenget ble karakterisert som sterkt vekslende med daler og dråg på kryss og tvers.
Østmarkas Venner hadde allerede på slutten av 1960-tallet startet sin mangeårige innsats for å få opprettet større verneområder (landskapsvernområder og reservater) i Østmarka, i samarbeide med bla. Oslo og Omland Friluftsråd. Lov om naturvern kom beleilig i 1970, med den strengeste form for vern etter fredningsparagrafen, § 8. I 1972 ble Miljøverndepartementet opprettet og i 1976 framla departementet Utkast til Flerbruksplan for Oslomarka, med forslag om et stort landskapsvernområde i Østmarka på 27.000 dekar i områdene Bjørntjernåsen – Grinderkollen –Tonekollen, samt Ramstadslottet på 2000 dekar og Vardåsen (i Enebakk) på 2.700 dekar.
Kart utarbeidet av Even Saugstad

Det skulle imidlertid gå 14 år fra Rausjømarka skogreservat så dagens lys og til fredningen av Østmarka naturreservat på 12.500 dekar var et faktum, og ikke mindre enn 26 år før reservatet fikk sin endelige størrelse på nærmere 18 kvadratkilometer. Naturreservatet strekker seg nå langt forbi Rausjømarka og inn i både Losbymarka og andre skogeiendommer, i Rælingen og Lørenskog. I grove trekk tøyer det seg fra Røyrivannskoia – Vesle Tonekollen og Luttjern – Heiåsen i vest til Tjuvstuåsen og Nordbysjøen i øst. Videre fra Børtervann og Myrseter i sør til Morterudvann – S.Bjørtjern og Merratjern i nord. Reservatets kjerne kan man godt si er de naturskjønne traktene omkring Søndre Krokvann.
Formålet med fredningen er å bevare et større, relativt uberørt og variert barskogområde i boreal barskog med tilhørende plante- og dyreliv, som er typisk for denne delen av Oslomarka, og som har særskilt vitenskapelig og pedagogisk betydning. Området er betegnet som et svært verneverdig naturtypeområde og referanseområde. Størrelse, egenart, variasjonsrikdom og bevaring av de ulike arter og naturtyper som skal fange opp den naturgeografiske variasjon er framhevet, i tillegg til opplevelser i intakt natur.
Verdt å merke seg er at all vegetasjon i reservatet er fredet, også døde busker og trær. Det er følgelig ikke lov å plukke blåveis og liljekonvall i Tonekolliene, slik at blomstene skal få tid til å frø seg. Bær- og soppsanking og fiske er tillatt. Pattedyr og fugler er fredet, men jakt på elg, rådyr, hare, rev og mink og andre arter kan tillates. Alle typer tekniske inngrep og motorisert ferdsel til lands og til vanns er forbudt, men det er lov å maskinpreparere skiløyper.

Herlig vandring i gammelskog

Inne i reservatet, ved skiløypa/naturløypa en snau kilometer nord for Deliseterfjorden i Børtervann, ligger en gammel skogsarbeiderbrakke med stall som ble kjørt inn av daværende skogeier Kiær vinteren 1960. Brakka står åpen som raste- og overnattingskoie for turgåere, og blir flittig brukt. Også skogforskere fra Norsk institutt for skog og landskap på Ås holder årvisst til på Brakka i forbindelse med vegetasjonsovervåkning i skog.
Rart er det å tenke på at Oslo skogvesen fra først av hadde planer om å bygge en 3,7 km lang skogsbilvei fra Rausjøgrenda og inn forbi Bukketjern til Brakka, kalt «Bukketjernsveien». Formålet var å avvirke rundt 25.000 kubikkmeter såkalt overmoden gammelskog i de vanskelig tilgjengelige områdene i Heiåsen, Strusåsen, Deliseterdalen, Kytetjern og Krokvann. Men planene møtte stor motstand, ikke minst fra Østmarkas Venner.
Søndre Krokvann fra sørsiden

Nå kan vi isteden følge et herlig stykke Østmark-natur mellom Brakka i Deliseterdalen og Søndre Krokvann – et kronglete reservatdråg som er grønt og fuktig, trangt og vilt, med steile stup og fjellvegger på begge sider, lite framkommelig enkelte steder på grunn av store steinblokker og mye vindfall. Det er som å vandre inn i en mektig katedral av uberørt skogsnatur. Fortettet og trolsk i fuktig gråvær eller denne herlige lys- og skyggevirkningen i solskinn, karakteristisk nettopp for mange av disse trange og temmelig ufsete dalene og drågene i Østmarka-reservatet. Her vokser granskog, i motsetning til den åpne, vakre furuskogen på skrinne koller og åsrygger som stedvis stiger stupbratt opp.
«Reservatdrågene» i Østmarka har knapt sin like. Ikke er det daler og ikke søkk, men kanskje noe midt imellom. Vandrer man her, er man i alle fall neppe i tvil. Drågene kan gå i alle retninger, og er ofte bløte med vannsig og myrlende. Reservatskogen veksler mellom både tette og åpne skoglier med gammelskog, og bekkedråg med frodig bregnemark og tykke tepper av torvmoser (sphagnum), som lyser lang vei i de mest intense grønnfarger eller i rustrødt. I bekkedaler med frisk fuktighet kan torvmoseteppene dekke også de bratte skrentene, nærmest som «hengende hager». Og selv om skogen virker velsignet uberørt, så vitner gamle, mosegrodde stubber om plukkhogst i eldre tid.
Vill og mektig natur opplever man til fulle også i de trange og ofte flere kilomterlange dalene som er så typisk for Østmarka, og som gjerne følger nord-sørgående sprekksoner. Karakteristisk er Grinderdalen med steinurer og stup, og den våte Veslegrinderdalen, som fortsetter nordover helt til Setertjernet. Gjennom Østre og Vestre Deliseterdalen kan man følge merket sti og løype, mens Villdalen innunder Tonekollen er tung å forsere. Østre Tonekolldalen, mellom Luttjern og M. Kytetjern, er også kronglete, men svært opplevelsesrik, spesielt senhøstes. Her går fortsatt en skiløype, som utrolig nok ble mye brukt tidligere.
Kjuketre i Grasdalen

Her og der på fuktig mark lyser den nøysomme orkidéen flekkmarihand opp. Læger og gadd treffer man stadig på i både lier og dråg. Læger er døde trær som ligger og råtner, ofte mosedekket, og gadd er stående, tørre trær. Begge deler er meget viktig for insekter og fugler, og de kan være fulle av alskens dekorative kjuker, sopper og lav. Typisk for de mer frodige deler av reservatskogen er ospetrærne, noen steder med imponerende dimensjoner. Men dette er bare noen smakebiter når det gjelder vekster. Reservatskogen er ikke bare stemningsfull og interessant å vandre i, stedvis kan man oppleve den som rent besettende! Gjennom reservatet streifer også ulven en gang imellom, og gaupa har i atskillige år hatt fast tilhold. Også fuglelivet er spennende. Nevnes kan mer sjeldne arter som tretåspett, trane, fiskeørn og lom.
Selv om Østmarka bærer preg av mye hard gneis og skrinn mark, så gir innslaget av amfibolitt her og der en påfallende frodig- het, som i sør- og vestskråningen av den 368 meter høye Tonekollen. Her vokser edle løvtrær som hassel, ask og lønn, og tysbasten og den rødlilla vårerteknappen er et særmerke. Liljekonvallblomstringen i slutten av mai er en storslått opplevelse for alle som tar turen opp på Østmarkas flotteste utsiktstopp.
Kart og kompass er nødvendig når man ferdes i reservatet, og vær klar over at det visse steder kan ta bortimot en halv dag eller mer å tilbakelegge bare noen få kilometer. Det er lett å rote seg bort, ved for eksempel å havne i feil dråg, om man ikke holder nøyaktig rede på retningene.
Reservatet er i sin helhet inntegnet på turkartet «Oslo Østmark», målestokk 1:50.000, 2004-utgaven (Statens Kartverk). På «Turkart over Østmarka», målestokk 1:25.000, 2004-utgaven (Oppsal I.F./Valstad), er alt unntatt delene lengst øst mot Nordbysjøen inntegnet (pga. kartets avgrensning).
Mosjøen fra toppen av Tonekollen i mai

 

Forskriften for Østmarka naturreservat finner du her.

Tips en venn  Skriv ut