Østmarka naturreservat
Østmarka naturreservatet er på knapt 18 km² og ligger i Enebakk, Lørenskog og Rælingen kommuner. Området ble fredet som naturreservat første gang 21.12.1990 og utvidet ved kgl. res. 13.12.2002. Formålet med fredningen er å bevare et større, relativt uberørt og variert barskogområde med tilhørende plante- og dyreliv, som er typisk for denne delen av Oslomarka, og som har særskilt vitenskapelig og pedagogisk betydning.
Men historien begynner atskillig tidligere: Langt inne i de sørøstre deler av Østmarka ble Rausjømarka skogreservat opprettet i 1976. Det var en administrativ fredning, ved formannskapsvedtak i Oslo kommune.
Riktignok lå skogreservatet på Enebakk kommunes grunn, men Oslo skogvesen hadde overtatt driften av de 34.000 mål store Rausjøskogene i januar 1965, da Oslo kommune kjøpte eiendommen av And. H. Kiær & Co. for 6 millioner kroner. Reservatet var på 5.141 dekar, med tilhørende fredningsbestemmelser. Fra før av var det kun Vaggesteinskollen naturreservat på 750 dekar nord for Maridalen, som var blitt fredet av Oslo kommune i 1961.

Viktigst med denne første fredningen var å bevare et større skogområde i Akershus med et vekslende terreng og et rikt og vakkert skoglandskap med flere skogtyper, som hadde et opprinnelig preg og få spor etter tidligere hogster. I reservatet inngikk i grove trekk Tonekollen, Søndre Krokvann, Grinderen, Grinderkollen og Kåterudhøgdene. Man anså atkomsten til reservatet som meget vanskelig, og terrenget ble karakterisert som sterkt vekslende med daler og dråg på kryss og tvers.
Østmarkas Venner hadde allerede på slutten av 1960-tallet startet sin mangeårige innsats for å få opprettet større verneområder (landskapsvernområder og reservater) i Østmarka, i samarbeide med bla. Oslo og Omland Friluftsråd. Lov om naturvern kom beleilig i 1970, med den strengeste form for vern etter fredningsparagrafen, § 8. I 1972 ble Miljøverndepartementet opprettet og i 1976 framla departementet Utkast til Flerbruksplan for Oslomarka, med forslag om et stort landskapsvernområde i Østmarka på 27.000 dekar i områdene
Bjørntjernåsen – Grinderkollen –Tonekollen, samt Ramstadslottet på 2000 dekar og Vardåsen (i Enebakk) på 2.700 dekar.

Det skulle imidlertid gå 14 år fra Rausjømarka skogreservat så dagens lys og til fredningen av Østmarka naturreservat på 12.500 dekar var et faktum, og ikke mindre enn 26 år før reservatet fikk sin endelige størrelse på nærmere 18 kvadratkilometer. Naturreservatet strekker seg nå langt forbi Rausjømarka og inn i både Losbymarka og andre skogeiendommer, i Rælingen og Lørenskog. I grove trekk tøyer det seg fra Røyrivannskoia – Vesle Tonekollen og Luttjern – Heiåsen i vest til Tjuvstuåsen og Nordbysjøen i øst. Videre fra Børtervann og Myrseter i sør til Morterudvann – S.Bjørtjern og Merratjern i nord. Reservatets kjerne kan man godt si er de naturskjønne traktene omkring Søndre Krokvann.
Formålet med fredningen er å bevare et større, relativt uberørt og variert barskogområde i boreal barskog med tilhørende plante- og
dyreliv, som er typisk for denne delen av Oslomarka, og som har særskilt vitenskapelig og pedagogisk betydning. Området er betegnet som et svært verneverdig naturtypeområde og referanseområde. Størrelse, egenart, variasjonsrikdom og bevaring av de ulike arter og naturtyper som skal fange opp den naturgeografiske variasjon er framhevet, i tillegg til opplevelser i intakt natur.
Verdt å merke seg er at all vegetasjon i
reservatet er fredet, også døde busker og
trær. Det er følgelig ikke lov å plukke blåveis
og liljekonvall i Tonekolliene, slik at
blomstene skal få tid til å frø seg. Bær- og
soppsanking og fiske er tillatt. Pattedyr og
fugler er fredet, men jakt på elg, rådyr, hare,
rev og mink og andre arter kan tillates. Alle
typer tekniske inngrep og motorisert ferdsel
til lands og til vanns er forbudt, men det
er lov å maskinpreparere skiløyper.
Herlig vandring i gammelskog
Inne i reservatet, ved skiløypa/naturløypa
en snau kilometer nord for Deliseterfjorden
i Børtervann, ligger en gammel skogsarbeiderbrakke
med stall som ble kjørt inn
av daværende skogeier Kiær vinteren 1960.
Brakka står åpen som raste- og overnattingskoie
for turgåere, og blir flittig brukt.
Også skogforskere fra Norsk institutt for
skog og landskap på Ås holder årvisst til på
Brakka i forbindelse med vegetasjonsovervåkning
i skog.
Rart er det å tenke på at Oslo skogvesen
fra først av hadde planer om å bygge en
3,7 km lang skogsbilvei fra Rausjøgrenda
og inn forbi Bukketjern til Brakka, kalt
«Bukketjernsveien». Formålet var å avvirke
rundt 25.000 kubikkmeter såkalt overmoden
gammelskog i de vanskelig tilgjengelige
områdene i Heiåsen, Strusåsen, Deliseterdalen,
Kytetjern og Krokvann. Men planene
møtte stor motstand, ikke minst fra
Østmarkas Venner.

Nå kan vi isteden følge et herlig stykke
Østmark-natur mellom Brakka i Deliseterdalen
og Søndre Krokvann – et kronglete
reservatdråg som er grønt og fuktig,
trangt og vilt, med steile stup og fjellvegger
på begge sider, lite framkommelig enkelte
steder på grunn av store steinblokker og
mye vindfall. Det er som å vandre inn i en
mektig katedral av uberørt skogsnatur. Fortettet
og trolsk i fuktig gråvær eller denne herlige lys- og skyggevirkningen i solskinn,
karakteristisk nettopp for mange av disse
trange og temmelig ufsete dalene og drågene
i Østmarka-reservatet. Her vokser
granskog, i motsetning til den åpne, vakre
furuskogen på skrinne koller og åsrygger
som stedvis stiger stupbratt opp.
«Reservatdrågene» i Østmarka har knapt
sin like. Ikke er det daler og ikke søkk,
men kanskje noe midt imellom. Vandrer
man her, er man i alle fall neppe i tvil.
Drågene kan gå i alle retninger, og er ofte
bløte med vannsig og myrlende. Reservatskogen
veksler mellom både tette og åpne
skoglier med gammelskog, og bekkedråg
med frodig bregnemark og tykke tepper
av torvmoser (sphagnum), som lyser lang
vei i de mest intense grønnfarger eller i
rustrødt. I bekkedaler med frisk fuktighet
kan torvmoseteppene dekke også de bratte
skrentene, nærmest som «hengende hager».
Og selv om skogen virker velsignet uberørt,
så vitner gamle, mosegrodde stubber om
plukkhogst i eldre tid.
Vill og mektig natur opplever man til fulle
også i de trange og ofte flere kilomterlange
dalene som er så typisk for Østmarka, og
som gjerne følger nord-sørgående sprekksoner.
Karakteristisk er Grinderdalen med
steinurer og stup, og den våte Veslegrinderdalen,
som fortsetter nordover helt til
Setertjernet. Gjennom Østre og Vestre
Deliseterdalen kan man følge merket sti og
løype, mens Villdalen innunder Tonekollen
er tung å forsere. Østre Tonekolldalen,
mellom Luttjern og M. Kytetjern, er også
kronglete, men svært opplevelsesrik, spesielt
senhøstes. Her går fortsatt en skiløype,
som utrolig nok ble mye brukt tidligere.

Her og der på fuktig mark lyser den nøysomme
orkidéen flekkmarihand opp.
Læger og gadd treffer man stadig på i både
lier og dråg. Læger er døde trær som ligger
og råtner, ofte mosedekket, og gadd er
stående, tørre trær. Begge deler er meget
viktig for insekter og fugler, og de kan være
fulle av alskens dekorative kjuker, sopper
og lav. Typisk for de mer frodige deler av
reservatskogen er ospetrærne, noen steder
med imponerende dimensjoner. Men dette
er bare noen smakebiter når det gjelder
vekster. Reservatskogen er ikke bare stemningsfull
og interessant å vandre i, stedvis
kan man oppleve den som rent besettende!
Gjennom reservatet streifer også ulven en
gang imellom, og gaupa har i atskillige år
hatt fast tilhold. Også fuglelivet er spennende.
Nevnes kan mer sjeldne arter som
tretåspett, trane, fiskeørn og lom.
Selv om Østmarka bærer preg av mye hard
gneis og skrinn mark, så gir innslaget av
amfibolitt her og der en påfallende frodig-
het, som i sør- og vestskråningen av den 368 meter høye Tonekollen. Her vokser
edle løvtrær som hassel, ask og lønn, og
tysbasten og den rødlilla vårerteknappen
er et særmerke. Liljekonvallblomstringen i
slutten av mai er en storslått opplevelse for
alle som tar turen opp på Østmarkas flotteste
utsiktstopp.
Kart og kompass er nødvendig når man
ferdes i reservatet, og vær klar over at det
visse steder kan ta bortimot en halv dag
eller mer å tilbakelegge bare noen få kilometer.
Det er lett å rote seg bort, ved for
eksempel å havne i feil dråg, om man ikke
holder nøyaktig rede på retningene.