Intranett
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie

Om å søke trøst i skogen – og finne det

Østmarka er mine hunders og mitt andre hjem, og vi vandrer i skogen for rekreasjon, mosjon, spenning, stimulans og trøst. Denne lille historien handler om sistnevnte. 

I slutten av mai tusla den ene hunden vår, Fanta, ut av tiden. Hun sovnet inn på fanget til sønnen min, Fabian, hjemme i sofaen – mens jeg klappet henne. Veterinæren kom hjem til oss, slik at Fanta skulle få en så rolig og trygg avreise som mulig. Dessuten ønsket jeg at Funky skulle få muligheten til å erfare at hundemammaen hennes var død.

Her ser du Funky og elgkua. Reven passerte på høyre side, og rådyret var litt lenger borti der. Foto: Marianne Mikalsen.
Her ser du Funky og elgkua. Reven passerte på høyre side, og rådyret var litt lenger borti der. Foto: Marianne Mikalsen.

Selv om det ble et verdig adjø med vårt kjære, kjære familiemedlem og min aller beste venn gjennom 13 år, og det var medisinsk nødvendig, var det beintungt og uendelig trist. Etter seansen hadde jeg derfor et prekært behov for å gå i skogen. Da jeg parkerte i Østmarkas randsone, forøvrig på den plassen Fanta hadde vært med sist, håpet jeg i mitt stille sinn å få se et vilt dyr – som fokus og trøst.

Det som så skjedde, var mer enn jeg hadde håpet på. I lett regn forlot vi parkeringsplassen og gikk innover.

Etter å ha tusla et par hundre meter, fikk Funky og jeg øye på et vakkert rådyr som sto og beita. Rådyret kikka opp på oss, men fortsatte uforstyrret med sitt. Rådyr har vi møtt på en del ganger i Østmarka, og selv om de ofte stikker, så hender det jo at de blir værende. Vi gikk videre ...

Etter omtrent hundre meter til oppdaget jeg ei ung elgku som sto i veien foran oss. Jeg forventet at hun skulle pigge av så snart hun så oss (husk at terrieren Funky var med), men hun ble stående. Og stående. Og stående. I over en halv time sto den unge elgkua og så meg rett inn i øynene. Selv etter at Funky hadde oppdaget henne, bare sto hun der. Jeg satte meg ned i veikanten og beundret henne. Hva gjorde at hun ble stående? Hvorfor gikk eller løp hun ikke unna når hun så tydelig visste at vi var der? Det var en merkelig, sterk og givende naturopplevelse.

Fantajenta, mens hun ennå var ung og sprek. Foto: Marianne Mikalsen.
Fantajenta, mens hun ennå var ung og sprek. Foto: Marianne Mikalsen.

Etter å ha stått øye-til-øye (dog på litt avstand) med denne kua en stund, registrerte jeg at Funky reagerte på noe til høyre for oss. Før jeg snudde hodet, visste jeg at det var reven. Og det var det! En nydelig rødrev gikk over haugen noen timeter fra oss på høyre side, mens elgkua fortsatt var like foran oss. Hun beita litt i veikanten, og fortsatte å se på oss igjen. Reven gikk radig over haugen og inn i den tette granskogen.

Denne turen var som å vandre rett inn i eventyrland, og det ble en enorm trøst samme kvelden som vi måtte ta farvel med Fanta. Hva er sannsynligheten for å se rådyr, elg og rev på én gang, og attpåtil stå øye til øye med elgen så lenge? Hvorfor gikk ikke elgkua? Disse spørsmålene stilte jeg meg selv der jeg satt og gråt i duskregnet på kanten av skogsbilveien.

Marianne Mikalsen bor på Lambertseter i Oslo og går noen mil i Østmarka hver uke. Her er hun fotografert på Kristenseteråsen sammen med Fantas datter Funky, som også er en parson russel-terrier. Foto: Bente Lise Dagenborg.
Marianne Mikalsen bor på Lambertseter i Oslo og går noen mil i Østmarka hver uke. Her er hun fotografert på Kristenseteråsen sammen med Fantas datter Funky, som også er en parson russel-terrier. Foto: Bente Lise Dagenborg.

Jeg må innrømme at jeg fortsatt undres over det som skjedde, og kommer til å bevare denne naturopplevelsen og undringen lenge.

Jeg deler dette fordi jeg vil fortelle noe om hvor viktig naturen er for meg, og jeg tror - for svært mange. Takk, Østmarka og dine beboere. Du er viktig å kjempe for, og det skal jeg fortsette med! Naturen kan gi særs sterke opplevelser.

Tips en venn  Skriv ut