Intranett
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Sverre M. Fjelstad
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie
Foto: Espen Bratlie

Rått, vått – og godt (å komme tilbake til bilen..)

I Østmarka var det i dag bekker over alt…..
Bente Lise Dagenborg. I Østmarka var det i dag bekker over alt…..

Østmarka Naturreservats kanskje mest ville område er muligens ikke det beste stedet for en lenge annonsert guidet tur når Vårherre i dagevis har øst ut nedbør i rekordstore mengder, og store vannmengder hadde startet sin lange vei tilbake til havet. Det er vel ingen som gidder å dra ut i slikt vær, tenkte jeg der jeg satt i bilen mens regnet bøttet ned på vei Myrdammen søndag 12. oktober.

Men joda, der kom de, den ene etter den andre med ihuga turgåere, som for lengst hadde skjønt at det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. En opptelling viste 17 par gummi- eller lærstøvler på godt beskyttede bein med gamasjer, regnbukser og ditto hørende regnfrakk og regntrekk over sekken. Vel, her er det i alle fall ingen pyser, tenkte jeg.

Etter en liten orientering om området vi skulle inn i, la vi trøstig i vei inn mot Søndre Nessetertjern som var turens første mål. Det startet ikke så bra da den bratte stien opp fra veien var forvandlet til en livlig bekk som dyttet høstens fargesprakende løv foran seg nedover bakken. Men ingen sure miner, selv om noen kanskje fikk noen bange anelser over hva de hadde i vente.

Foran oss lå det 18 km2 store Østmarka Naturreservat, der vi skulle bevege oss inn i det nordlige området som Sverre M. Fjelstad beskriver som svært vilt og nesten uframkommelig  i sin praktfulle bok: Østmarka naturreservat, Oslos siste villmark. Her er loddrette stup rett ned i små idylliske tjern, og terrenget står på høykant uansett hvordan du snur deg. Den nordlige delen av reservatet består av mange mørke, frodige og trange daler med svær gammel granskog, mens skrinne, vennlige fjellrygger med glissen furuskog liksom dukker opp fra de mørke dalsøkkene for å stikke hodet opp mot sola.

”Det e’kke bløtt, men bare litt vått” – Bekkekryssing i Aurtjerndalen.
”Det e’kke bløtt, men bare litt vått” – Bekkekryssing i Aurtjerndalen.

Med mange bratte skråninger som stuper ned i Tappenbergvann, sier det seg selv at her har det opp igjennom historien vært svært lite, om noen skogsdrift. Vindfallene ligger på kryss og tvers, så de små biter av stier lagd av mennesker og elg som du måtte være heldig å finne, endrer seg fra år til år etter at et vindfall plutselig sperrer veien. Et perfekt område for ulven som var observert i området uka før vi la i vei. 

Da små bekkesig var svulmet opp til brusende bekker, måtte vi noen ganger legge om ruta for å unngå myrer som nå var blitt tjern. Det kom fram vann over alt og selv stiene var små bekker og endeløse dammer. «Det er’kke bløtt, bare litt vått» ropte vi til en som nølte med å hive seg over en bekk for å komme fram til hytta ved Søndre Nessetertjern, der vi fikk vår første kafferast.

 

Nistepause på Bjørntjernåsen.
Nistepause på Bjørntjernåsen.

Etter en ny, litt mer dramatisk elvekryssing ned Aurtjernsdalen passerte vi den gamle setervangen på Griniseter, før vi endelig fant den eneste gangbare skråbakken opp til Bjørntjernåsen. Og sannelig, da ga regnet seg – og matpakka kunne fortæres på en liten kolle ut mot den flotte myra på toppen av åsen. En voldsom furu, sikkert mange hundre år gammel med en brei og flat krone som skapt for et fiskeørnreir, sto og kikket ned på oss for liksom å si velkommen hit opp!

Ned på mosegrodde lier fra Bjørntjernåsen.
Ned på mosegrodde granlier fra Bjørntjernåsen.

Så begav vi oss ned i det mørkeste og trangeste dalsøkk gjennom nydelige mosegrodde granskoger som leder mot Tappenbergvann. Etter tidligere rekognoseringer visste jeg at det ble en blindvei, så vi dreide østover igjen. Det formelig svulmet av traktkantareller, som nå hadde sin glanstid etter at høstregnet for alvor var kommet.  En og annen svart trompetsopp fant vi ôg, og faktisk var det fortsatt litt kantarell som var preget av for mye regn.

En planlagt avstikker opp på Falkhøgdas 291 meter høye topp med utsikt ned på Tappenbergvann ble droppet av tidsmessige årsaker. Så endelig gjennom et trangt skar som så vidt tillot bekken å renne igjennom, dukket Småtjern opp i enden av ei lita myr. De små tjernene blir liksom så personlige når de plutselig viser seg inne i et trangt dalføre, og du nikker gjenkjennende akkurat som du traff igjen en gammel venn. Nei, ligger du her enda, du da? Akkurat som det har gjort i kanskje flere tusen år.

Sola møtte oss i Aurtjerndalen.
Sola møtte oss i Aurtjerndalen. På vei mot Drøpla.

Nye dristige bekkekryssinger måtte til og så bar det opp igjen til Aurtjernsdalen, der vi fant stien bort til hytta ved tjernet. Endelig lysnet det litt, og etter en stor omvei med ytterligere bekkekryssinger fant vi igjen lille Drøpla (av tysk dråpe, Dropfel?) – der skiløypa mellom Nordbysjøen og Ramstadsjøen passerer på vinteren. Klokka halv fem sto vi slitne og våte og betraktet høstsola som fikk de varme høstfargene fra bjørkene på andre siden av vannet til å speile seg i Myrdammens nå blå overflate. Da var det godt å ha bilen der!

Neste dag lå tåka tjukk over Østmarka og da hadde i alle fall ikke undertegnede lagt ut på den turen!

Tips en venn  Skriv ut