Losby Bruks planer om en fire kilometer lang vei øst for Elvåga var eneste tema på Østmarkas Venners høstmøte. Veien skal bli opptil 6,5 meter bred. Den skal få møte- og snuplasser, slik at den blir opp til 24 meter bred. Den skal gå gå gjennom urørt natur.
For å vise hva det er snakk om, viste turfotograf Lars Lindland film og bilder fra området. Han har tilbragt hundrevis av dager og netter i denne skogen.
Leder i Østmarkas venner, Helga Gunnarsdottir, innledet med en forklaring om konflikten.
Sammen med Naturvernforbundet har Østmarkas Venner klaget Statsforvalterens vedtak til Sivilombudet. Historien om veien er nemlig spesiell. I Lørenskogs kommunestyre sa et stort flertall nei til Losby Bruks søknad. Bruket klaget til Statsforvalteren (det som før het Fylkesmannen) og fikk medhold. Sivilombudet er Stortingets vaktbikkje som skal passe på at administrasjonen følger lover og regler. Ombudet har sendt Statsforvalteren en lang rekke spørsmål, og mange av dem bærer preg av skepsis til forvalterens lovforståelse.
Panelet var enige, erfaringene deres viser at lover og regler ikke beskytter naturen. Fra venstre: Knut Berg, Høyre og Lørenskog kommune, Une Bastholm, MDG, Marit Vea, Venstre, Truls Gulowsen Naturvernforbundet og ordstyrer Helga Gunnarsdottir. (Foto: Gunnar Kagge)
To svake lover
I 2009 fikk vi både markaloven og naturmangfoldloven. Optimistene trodde at de ga skogen rundt Oslo beskyttelse mot slike ødeleggende inngrep. På Skullerudstua slo paneldeltakerne fast at lovene ikke er sterke nok.
Venstres Marit Vea begynte med å si at hun i sin tid trodde at markaloven ville verne skogen rundt Oslo «til evig tid». Nå har hun erfart en annen virkelighet. Hun beskrev egne erfaringer fra både politisk ledelse i Klima- og Miljødepartementet, som medlem i Markarådet og nå som Oslos miljøbyråd:
– Folk kan eie grunn innenfor markagrensen, og vi kan avvise alt de ønsker å gjøre. Vi kan si at ‘nei du kan ikke bygge der, du kan ikke bygge høyt, du kan ikke bygge bredt’. Vi kan detaljstyre det meste, sa hun.
– Nå tror jeg mange opplever det som at de ble lurt.
Vea sukket oppgitt, og fortsatte med å fortelle om handlingslammelsen med en gang søknaden gjelder skogbruk:
– Landbruket er for alle praktiske formål unntatt, og det tror jeg ikke folk vet.
Om fremtidige generasjoner skal oppleve slike morgener i skogen, må man ta vare på de nesten urørte områdene vi fortsatt har i Østmarka. (Foto: Lars Lindland)
Kommunalt selvstyre
Høyres Knut Berg var saksordfører for Dammyrveien i Lørenskog kommunestyre. Han fikk erfare hvor lite beskyttelse skogen har i lovverket. Da kommunen sa nei til veiplanene, ble den overstyrt av Statsforvalteren.
På møtet fortalte Berg om frustrasjonen. Som høyremann er han opptatt av at Lørenskog skal være en næringsvennlig kommune. Men kommunen opplever kraftig vekst, derfor er det viktig å ta vare på muligheten for å oppleve urørt natur.
– Så må jeg innrømme at jeg likte den traseen best før de begynte å kjøre skiløyper med tyngre utstyr, sa han med et lite smil.
Han la til at hele veiprosjektet og hogsten ville vært ulønnsomt, om ikke Staten subsidierte selve veien. Allikevel ble det kommunale selvstyret satt til side, med begrunnelsen at næringsinteressene trumfer hensynet til naturverdier og friluftsliv.
Naturvernforbundets samarbeider med Østmarkas Venner i kampen mot veien. Forbundets leder Truls Gulowsen er oppgitt:
– Vi taper mange naturvernsaker med begrunnelsen at det lokale selvstyret er så viktig, sa Gulowsen.
Gulowsen minnet om alle reguleringssakene der miljøorganisasjonene har protestert heftig og bedt staten gripe inn. Da er svaret at slikt må kommunene få bestemme selv.
Derfor er det bitter å oppleve hva som skjer når en kommune tar ansvar for naturen. Staten griper inn og setter det kommunale selvstyret til side!
Ifølge Gulowsen har myndighetene aldri tatt paragrafene åtte til 12 i naturmangfoldsloven på alvor. De omhandler blant annet «føre-var-prinsippet», samlet belastning og kravet om å innhente tilstrekkelig kunnskap før man godkjenner inngrep. Prinsippene skal legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet.
Uten rettsvern
Miljøpartiet De Grønnes Une Bastholm bor ved Østmarka og er valgt inn på Stortinget fra Akershus.
Hun begynte med å lese høyt fra Markalovens innledning:
«Formålet med loven er å fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelse og idrett. Loven skal sikre Markas grenser og bevare et rikt og variert landskap og natur- og kulturmiljø med kulturminner.»
Dersom noen synes at dette er klare ord, er Bastholms beskjed at det ikke er så enkelt. Hun fortalte at det pågår en diskusjon mellom flere departementer om hvordan denne innledningen skal tolkes.
– Landbruksinteressene mener jo at det nærmest er fritt fram, sa hun.
Så la hun til:
– Det ville være merkelig om Stortinget vedtar en lov der det er forbudt å bygge små skur i Marka, men det skal være lov å bygge brede veier, langt innover i naturskog, sa hun.
De fire paneldeltakerne var enige om at dagens regelverk ikke sikrer skogen rettsvern. Heller ikke naturmangfoldloven gir vern. Erfaringen er at Landbruksveiforskriften skyver de to lovene til side.
Marit Vea tror at mange har hatt urealistiske forventninger til markaloven. (Foto: Gunnar Kagge)
Nasjonal betydning
Østmarkas Venner og andre som jobber for å bevare verdiene i skogen rundt Oslo har etter hvert lang erfaring med de lokale og statlige landbruksmyndighetene. På møtet var det lett å merke at frustrasjonen har bygget seg opp gjennom flere år.
– Vi står jo bundet på hender og føtter når vi skal beskytte Marka, sukket Marit Vea.
Bastholm sparte ikke på kruttet og sa at Statsforvalterens landbruksavdeling rett og slett «opptrer aktivistisk» på skogbrukets vegne. Hun latterliggjorde de vikarierende argumentene i svarene hun får derfra, som at veier i urørt natur kan bidra til «universell utforming», slik at man kan kjøre rullestol der.
Statsforvalteren holder fast på at kommunen må innvilge søknaden om å få bygge veien. I vedtaket og senere svar fra Statsforvalteren slås det fast at landbruksinteresser trumfer både naturvern og friluftsliv.
Nettopp derfor er kampen mot Dammyrveien så viktig. Den kan vise at presedensen som har fått utvikle seg er i strid med regelverkets intensjon. Dersom Lørenskog kommune og miljøorganisasjonene får gjennomslag, vil det være et kraftig signal til andre som kjemper for å bevare naturområder.
Spennende prosess
Nå venter alle på svaret om Dammyrveien fra Sivilombudet. Det er usikkert når en avgjørelse kommer derfra, men den kan være klar før jul. Ombudet kan konkludere med at Statsforvalterens lovforståelse og saksbehandling er feil, men det er også en mulighet for det motsatte. Konklusjonen kan også være at Statsforvalteren bør sende hele saken i retur til kommunestyret, slik at de kan begrunne vedtaket etter landbruksveiforskriften bedre eller kreve at det utarbeides en reguleringsplan.
