Blomsten på blåveis er mer komplisert enn det en skulle tro: kronblad mangler, for det er begerbladene som er de store blå og har overtatt rollen som kronblad. Like under blomsten sitter det som ser ut som begerblad , men det er det ikke, for tre stengelblad er blitt til det vi kaller høyblad. Nyutsprungne blomster har en intens, dyp blåfarge som blekner noe etter hvert. Noen individer har hvite eller rosa blomster; dette er genetisk betinget og har ikke noe med jordsmonnet å gjøre.
Nyutsprungne blomster har en intens, dyp blåfarge. Noen individer har hvite eller rosa blomster; dette er genetisk betinget.
Mange tror at blåveis er fredet – det er den imidlertid ikke. En enkel blåveis kan bli flere tiår gammel og den sprer seg ikke så lett. Frøspredningen tar maur seg av, og etter blomstring legger blomsterstengelen seg ned for å hjelpe maurene. Den er sårbar for forstyrrelser; skogsdrift er ikke gunstig for blåveis.
Blåveis er ganske vanlig i deler av Østmarka. I Norge har blåveisen en klart østlig utbredelse, med tyngdepunkt på Østlandet/Sørlandet og Trøndelag.
Blåveisen har en rar blomst: Begerbladene er blå og har overtatt rollen som kronblad, mens tre stengelblad er blitt til grønne høyblad.
Blåveis ble beskrevet vitenskapelig som Anemone hepatica i 1753 av Carl von Linné (1707 – 1778), svensk botaniker. Blåveis ble flyttet til slekten Hepatica i 1771 av Johann Christian Daniel von Schreber (1739-1810), tysk lege og naturforsker.
Slekten Hepatica har 12 arter, én i Norge, to i Europa, én i Nord-Amerika. Resten finnes i Asia.
Etymologi
Hepatica – av gresk ‘hepar’ = lever (som sikter til de leverlignende bladlappene). Plantenavn hos Otto Brunfels (1488 – 1534), tysk teolog og botaniker. Gjenbrukt som botanisk slektsnavn i 1754 av Philip Miller (1691-1771), engelsk botaniker og gartner.
nobilis – fin og staselig
Bokmål: blåveis
Davvisámegiella: alitnásti
Vitenskapelig: Hepatica nobilis Schreb.
Familie: soleiefamilien, fiskesrássešattut/vilgesnásti, Ranunculaceae
Blåveisen er kresen på jordsmonnet men kan likevel vokse mange steder i Østmarka.
