«Jeg var på tur med kjæresten, da …» Knut Thorstensen (76) smiler lurt. Han har funnet sølv! Eller kråkesølv, for å være mer nøyaktig. Glimmerskifer, som bergarten også kalles, har lurt mang en skjerper til å tro at de har funnet verdifulle mineraler. Riktignok har glimmerskifer blitt brukt som «glass» i dørene i vedovner, så det må ha hatt en viss verdi å ha tilgang til en liten forekomst. Men slikt var neppe nok til å legge seg opp noen formue. I dag brukes glimmerskiferen bl.a. som bygningsstein, golvfliser, terrassedekke og i trapper.
Egentlig begynte denne historien for 15-20 år sia. Knut har i en mannsalder vært tilknyttet viltnemndas fallviltgruppe i Nordre Follo. Han er pensjonert byggmester og går fortsatt vakter for å kunne rykke ut på kort varsel med hund og søke etter vilt som er skadeskutt eller påkjørt. Knut vet mer enn de fleste om bratt, ulendt og utilgjengelig terreng, ikke minst i Østmarka.
Det var noe som glitret i snøen
Denne vinterdagen var han i Ekebergkollen med to hunder. Det begynte å mørkne, og han hadde ikke lykt med seg, så han satte kursen mot Forfoten, hvor han var bedre kjent. Knut skled ned en skrent og ble oppmerksom på ei lita steinplate som også skled på snøen og glitret litt mer enn andre steiner. Seinere tok han en tur innover på sommerføre for å se om han kunne finne igjen stedet, men uten å lykkes.
Så gikk det lang tid, før han altså var på tur i samme område med kjæresten. Da så han plutselig noe som blinket sterkt i sola! – Blinket var bare synlig fra en spesiell vinkel, så kjæresten sto igjen der vi kunne se det og dirigerte meg i riktig retning, forteller Knut. Og plutselig sto han ved «sølvet»! Nylig kunne han overlevere biter av kråkesølv til Mette Klaveness på Ekeberg gård. Hun bruker dem nå til å restaurere ei eldre lampe.
I nærheten av plassen der Knut fant glimmerskifer ligger tjernet Sølvputten, så det er vel ikke usannsynlig at kråkesølvforekomsten er bakgrunnen for navnet på tjernet.
Det finnes en gammel fortelling om at det skal ha vært en sølvåre i Ekebergkollen. Der skal en tidligere eier av Ekeberg gård ha funnet nok sølv til å ha smidd spenner til hestens seletøy. Knut Thorstensen hadde selv hest i en årrekke, og kan fortelle at seletøy ofte har vært prydet med nysølv – en legering av kopper, sink og nikkel. Nysølv kalles også gylden alpakka eller tysk sølv. Men ikke egentlig sølv der, altså.
Knut Thorstensen fikk øye på noe som glitret inne ved Forfoten, men måtte ha hjelp av kjæresten for å finne fram til kråkesølvet.
Håp om sølv som finansieringskilde
I en ås nordøst for Ramstadsjøen ligger «Sølvhølet», hvor det fortelles at gudbrandsdølen Torer Rasmussen (1679-1765) lette etter sølv. Han fikk bygsel på kirkegodsgården Skoholt (Skovholt ved Hektner i Rælingen) i 1719, og kjøpte i 1739 gården for 250 riksdaler. Men for å få til dette måtte han ta opp lån hos familien Plade på Nordby.
Torer slet med å betale avdrag og renter, men han var også en stor optimist og mente det måtte være mulig å finne sølv i området bak Skovholt. Noe sølv fant han imidlertid ikke, så det ble problemer med å betale på lånet.
Lene Skovholt – som er etterkommer av Torer – beskriver at det rundt selve gården er flere plasser hvor Torer gjorde forsøk på gruvevirksomhet. Det ble etter hvert sønnen Peder Toresen (1718-1773) som måtte ordne opp i gjeldsproblemene til Torer. «Han drev garden godt» står det om Peder i bygdeboka. Det antyder at det nok hadde vært bedre om Torer selv hadde brukt mer tid på å drive gården framfor å følge sin eventyrtrang og lete etter sølv i håp om lettjente penger. Sølvhølet er i dag et vannfylt hull på et par meter i diameter. «Skjerpet» skal være ca. 4 (en kilde sier 10-15!) meter dypt.
Øst for Grønmo ligger enda et sted med sølv i navnet: Sølvdobla. Her skal navnet kun ha sitt opphav i at vannet kan likne på ei sølvblinkende dobbe.
Hva med gull?
Østmarka har også hatt besøk av en optimist med tro på at det kunne være mulig å finne både gull og edelsteiner der. Den tyske kunstmaleren Helmuth Alfred Rohloff (1920-1999) er nok mest kjent for sine fjellmalerier i terrenget rundt Sandbakken, ikke minst bildet «Påskemorgen» med en Jesusfigur langs stien fra Sandbakken til Klokkerud.
Men han var også interessert i bergarter og mineraler, og hadde utradisjonelle framgangsmåter for å finne dem: Han brukte en startpistol, og mente at ekkoet av smellet kunne antyde hvor det var mulig å finne gull. Han prøvde også å vaske gull i bekker i området. Men som Torer Rasmussen: Han hadde ikke hellet med seg. Og kanskje ikke de rette metodene.
Andre søk etter mineraler
Glimmerskifer finnes gjerne som grove korn av glimmer, feltspat og kvarts. Mye av Østmarkas geologi er preget av gneis, med innslag av nettopp disse bergartene. I tillegg til et par forekomster i Enebakk skal det i alle fall finnes én forekomst i Nordre Follo.
Klare krystaller av kvarts er et populært mineral. Vi kjenner det under navnet bergkrystall, som brukes både som smykkestein og i elektronisk utstyr, og i oldtiden som legemiddel. I eldre tider ble den kalt dvergstein, fordi man etter folketroen mente at det mytiske dvergfolket smidde disse krystallene. Det er tydelige forekomster i alle fall i Oslo- og Rælingen-delen av marka vår.
I Dalsåsen – i den delen som kalles Smedåsen, sør for Skullerudstua – skal det før og under annen verdenskrig ha blitt tatt ut feltspat. Feltspat kan brukes til framstilling av glass, porselen, keramikk og emalje, foruten som slipemiddel og fyllmasse i maling, sparkel og plast. Drivverdigheten i Smedåsen var neppe stor, og i dag er gruveinngangen stengt med stein og en betongmur som det en gang har vært en plankevegg utenpå.
I Mosjøtranga er det også rester etter bergbryting. Her skal det ha vært forekomst av nikkel, eller «stolpenikkel», som gamle folk i Rausjø kalte det. Betegnelsen kan muligens antyde noe om strukturen i metallet, eller kanskje om bruksområdet. Nikkel kan smis, valses eller trekkes, og har blitt brukt i legeringer og belegg på andre metallgjenstander for å hindre korrosjon. Heller ikke denne forekomsten har vært drivverdig.
Feltspatgruva i Dalsåsen var ikke drivverdig, og i dag er gruveinngangen stengt med stein og en betongmur.
Det ville være naturlig å tenke seg at det har foregått utvinning av jern i vårt område i eldre tider. I Lørenskog skal det – muligens i vikingtid – ha eksistert en gård kalt «Raudini», med betydningen Myrmalmvollen eller Malmmyra. Men det er uvisst hvor i kommunen denne plassen skal ha befunnet seg, og det kan like gjerne ha vært utenfor Østmarka. Andre bygdebøker for kommunene rundt marka beskriver lite om denne type aktivitet. Det kan være noe av årsaken til at det få steder er funnet rester etter trekullbrenning her, og kun i mindre målestokk. Det er jernholdig stein flere steder, men tydeligvis ikke nok på hvert sted til å utvinne jern. Jeg kjenner ikke til at det skal være funnet jernslagg her. Kanskje andre vet?
Magert utbytte for mineralletere
Det er strenge regler for hva man kan lete etter og ikke minst ta med seg hjem fra Østmarka. Mineralloven (Lov om erverv og utvinning av mineralressurser) setter rammer for hvordan man skal forholde seg om man ønsker å lete etter mineraler. Hovedregelen er at den som vil lete etter mineraler, først må inngå avtale med grunneieren. Markaloven (Lov om naturområder i Oslo og nærliggende områder) setter ytterligere begrensninger.
Som det framgår over, har utbyttet ved leting etter metaller og verdifulle mineraler i Østmarka vært heller magert. Her har andre naturressurser blitt utnyttet: uttak av tømmer og ved; utvinning av noe trekull, tjære og treolje; fossekraft til drift av sagbruk, møller og elektrisitetsverk; uttak av fyllmasse (pukkverk); teglverksdrift; drikkevannsuttak; tidvis uttak av is og torv; jakt og fangst, fiske og sanking av bær og sopp. Vi er dessuten mange som sanker forskjellige former for naturopplevelser.
Min ferskeste erfaring er med «skogens gull» i form av kantareller. I det jeg begynte å skrive på dette, hadde jeg nylig vært på sopptur med greit utbytte. Og fra tid til annen finner jeg både områder og objekter i marka som jeg selv vil karakterisere som «gull». Men det er en annen historie.
Denne artikkelen har tidligere vært publisert i Nytt fra Østmarka nr. 4/2022. Der lovte vi at artikkelen også skulle publiseres på nett, da også med listen over en rekke kilder forfatteren har brukt i arbeidet med artikkelen.
Kråkesølv, eller glimmerskifer som bergarten også kalles, har lurt mange til å tro at de har funnet noe verdifullt.
Mer informasjon:
Skriftlige kilder:
Østmarka fra A til Å – Even Saugstad (Frie Fuglers Forlag, 2012/2022)
Rælingen. Trekk av bygdehistorien I, red Asbjørn Dørumsgard (Rælingen kommune, 1955)
Bygdehistorie for Rælingen – Lene Skovholt (Rælingen kommune, 1989)
Sandbakken: 50 år med vafler og kakao – Even Saugstad (Frie Fuglers Forlag, 2009)
Nytt fra Østmarka (Østmarkas venner, 4/2002)
Kjentmannsmerkehefte, 2014-2016 (Skiforeningen, 2014)
Vandring i Østmarka Naturreservat – Trond Burud (eget forlag, 1997)
Lørenskog – bondesamfunn og forstad, red: Olav Foss (Lørenskog kommune, 1956)
Store norske leksikon (snl.no)
Wikipedia (wikipedia.no)
Lov om erverv og utvinning av mineralressurser (Mineralloven – lovdata.no)
Lov om naturområder i Oslo og nærliggende områder (Markaloven – lovdata.no)
Muntlige kilder:
Knut Thorstensen, Johanne Torgersen, Bjørnar Thøgersen, Lene Skovholt, Even Saugstad, Katarina Tømte Strat
