Høsten 2025 fikk Østmarkas Venner flere spørsmål om hva som skjer på Starrmåsan, som ligger langs løypa fra Sandbakken mot Skjelbreia og Krokhol. Stien var tilsynelatende helt ødelagt og blokkert.
Kort fortalt skulle gravingen og huggingen rette opp sporene av noe som minner om 60 år gammel miljøkriminalitet. Lenger ned i denne saken får du hele historien.
Arbeidene i høst var en del av innsatsen for å restaurere myrer. Det arbeidet har tre mål: Binde karbon, virke flomdempende og øke det biologiske mangfoldet.
Innenfor Østmarka nasjonalpark er det Statsforvalteren som har ansvar for restaureringen.
De siste tiårene har Bymiljøetaten og etter hvert Statsforvalteren restaurert flere myrer i Østmarka. Gode eksempler er Ødegårdsmåsan, Eriksvannsmåsan, Fjøsmåsan og Olavsmyr like ved Grønmo. Fra å være ensartet og kjedelig skog, har de blitt åpne og lyse myrer.
Å gjenopprette en myr er ikke gjort over natten. Det ble brukt tunge maskiner for å hente ut trærne, og for å fjerne grøftene. Slikt setter spor. Underveis i prosessen kan turgåere lure på om noen rett og slett ødelegger skogen.
Rette opp gamle synder
På slutten av 1800-tallet begynte mange grunneiere å grøfte myrer for å drenere dem. Målet var å plante skog for å gjøre ulønnsom villmark til noe man kunne tjene penger på. Andre håpet at myrene kunne bli beitemark. Ofte ble myrtorv hentet ut for tørking og salg. Det var for eksempel godt materiale for å strø på gulvet i fjøs og staller.
Ved Grønmo var det en torvstrøfrabrikk helt til 1941.
Etter annen verdenskrig fikk skogeierne nye maskiner, som gjorde arbeidet med å drenere myr lettere. Med andre ord kom det fart i ødeleggelsene. Dreneringen var ofte mislykket. Det viste seg at tilveksten av skog var heller dårlig i de tidligere myrene.
Et eksempel er Ødegårdsmåsan, også kalt Øgårdsmåsan, mellom Rustadsaga og Elvåga. Der var det lang tradisjon for å hente ut torv, før den ble drenert i 1959. Etter 60 år startet restaureringen.
Da dreneringen ble tettet igjen på Olavsmyr, så det en stund ut til å bli et eneste stort gjørmehull. Men det gikk seg til. (Foto: Bymiljøetaten på Facebook).
Klimastrategi
Når kommune og stat restaurerer myrer, er det ikke bare håpet om mer spennende turopplevelser i variert natur som ligger under. Myrer binder karbon veldig effektivt. Og klimagassen slipper ikke ut igjen. Med andre ord er myr god klimapolitikk.
Myrer er også svamper som lagrer enorme mengder vann etter kraftig nedbør. Det hindrer flom lenger nede i vassdragene.
Når en myr restaureres, løftes vannstanden opp mot overflaten slik at områdets funksjon som våtmark gjenopprettes. Så hentes det torv fra andre steder i myra for å tette de gamle grøftene. Hogstavfall graves ned.
Sommeren 2025 svevde stadig en myrhauk over Olavsmyr. (Foto: Nils Petter Sjøstedt)
Naturen vender tilbake
Om sommeren dekkes Olavsmyr av et hvitt teppe av myrull. Men det er ikke bare plantene som har kommet tilbake. Fuglearter som enkeltbekkasin, skogsnipe og trepiplerke etablerte seg raskt etter restaureringen. I tillegg har Bymiljøetaten observert flokker med 100-200 låve- og taksvaler. Olavsmyr er igjen blitt rasteplass eller den reneste kafeen for svaler og tårnseilere.
Bare få år etter at Ødegårdsmåsan ble restaurert, ser vi at naturen også her vender tilbake. I ettertid er det funnet en rekke typiske arter som vokser i eller ved myra, som myrull, moltebær, røsslyng, småtranebær, hvitlyng, bjørneskjegg, rundsoldogg, hvitmyrak samt en rekke arter torvmose.
Gravemaskinføreren forsto etter hvert hvorfor Starrmåsan kalles Grisemøkkmåsan. Han rydder opp i gamle synder. (Foto: Gunnar Kagge)
Rydder opp på åstedet
Starrmåsan har en litt spesiell historie. Navnet er fra starr, planteartene som ofte dominerer på myrer. På noen kart står det Fugleleiken, det er jo også et koselig navn.
Men mange kjenner denne myra som Grismøkkmåsan, et navn som ikke står på kartet. Navnet forteller om noe myndighetene forhåpentligvis ville slått hardt ned på i dag. På begynnelsen av 1960-tallet skjedde det med velsignelse fra grunneier Ski kommune.
En lokal grisebonde hadde enorme mengder grisemøkk som han ønsket å bli kvitt. Sammen med kommunen ble han enig om at møkka kunne gjødsle det næringsfattige myrområdet, for å få skog der. Han fikk bygge vei fra Franskeplassen overfor Krokhol og opp i myra.
Planen om å gjødsle var ikke vellykket. I tillegg til noen bjerketrær, ble det mest brennesle.
En annen lokal næringsdrivende, Grubernes Sprengstoffabrikker på Ski, slapp også til. De ville teste grøfting med sprengstoff. Det var heller ikke særlig vellykket.
Gode kilder forteller at da gravemaskinen satte i gang høsten 2025, dukket det opp minner fra den gang grisebonden hadde fritt leide. Stanken skal ha vært forferdelig.
