Til hovedinnhold

Plassen Bøvelstad og folket der

Bøvelstad er en tidligere husmannsplass som ligger idyllisk til ved Børtervann i Rausjømarka – sørøst i Østmarka. Hus og uthus er bevart fra den tiden det var drift og fastboende her. Etter omfattende restaurering ble stedet tatt i bruk som ubetjent DNT-hytte fra 29. mai 2011.

Bøvelstad høsten 2007. Foto: Lise Henriksen.

Bøvelstad ser ut til å ha blitt ryddet i 1820-årene og var fast bebodd i rundt 150 år, til 1951–52. Deretter stod plassen ubebodd i mange år, til Lambertseter-speiderne fikk leie stedet, og de brukte det aktivt i perioden fra 1973 til 1999. Fra 2007 startet Bøvelstads siste epoke, med gjenrydding av det gamle kulturlandskapet, beiting og slått, og restaurering av uthus og våningshus.

Betegnelsen Bøvelstadseter har også vært brukt, men det er lite som tyder på at det har vært noen seter her, i vanlig forstand. På et kart over Rausjø allmenning fra 1771 kalles stedet «Bøddelstadnabben», eller -næbben på Rausjø-målet, men ingen seter eller plass er avmerket. Heller ikke på det såkalte kvadratmilkartet over området, fra 1802, er plassen Bøvelstad inntegnet.

Bøvelstadnabben er navnet på det lange «nebbet» som stikker ut mellom Deliseterfjorden og Støttumfjorden, og som senere feilaktig har fått navnet Skottgarden.

Det lå for øvrig to setrer i nærheten av Bøvelstad; Støttumsetra og Dælisetra, som begge ble nedlagt på den tiden Bøvelstad ble tatt opp som plass. I en 25-års periode, etterat den faste bosetningen opphørte, var det først Olaf Mellomsaga som slo innmarka på plassen, deretter Bjørnar Hansen de siste to – tre årene fram til 1975. Høyet ble tørket på låven.

Avsides skogsplass fra 1820-åra

Plassen Bøvelstad ligger veiløst til langt inne i Rausjømarka, på nordvestsiden av Støttumfjorden nord i Børtervannet, ca. 210 moh. Ved siden av naboplassen Myrsetra, et stykke øst for Støttumfjorden, ble Bøvelstad regnet som den mest avsidesliggende plassen i Rausjøskogene.

Skjønt på 1800-tallet var det ikke så ensomt som man skulle tro, da bodde det nemlig folk flere steder rundt Børtervannet. Nærmeste nabo var plassen Tangen, ved innløpet til Tangentjern. De øvrige var Dammen, også ved Tangentjern, Nessetra nord for Breisjø, og Støa, Furubråtan og Brattfoss lengst sør i Børtervannet. Vinterstid var det stor trafikk av plankekjørere over Børtervannet og Rausjø, langs den gamle vinterveien mellom Enebakk og Christiania, kalt Plankeveien. Hestekjøringen pågikk til nærmere 1860.

Likevel var Bøvelstad plassen hvor man helst ikke burde bli sjuk, og det gjaldt like lenge som det bodde folk her. Det var ingen trygg situasjon å gå høygravid på vårvinteren, noe Mary Bjørnholdt fikk erfare året før annen verdenskrig brøt ut. Plassen var nærmest isolert fra omverdenen i to perioder av året, under isleggingen og i vårløsningen, og disse periodene kunne strekke seg over flere uker.

Atkomsten til Bøvelstad er lang til fots. Fra Bysetermosen-parkeringen innenfor Fjell ved Enebakkveien er det 4,5 kilometer på skogsbilvei til Nersaga i Rausjøgrenda, og herfra ca. 4,5 km på god sti i sterkt kupert terreng til Bøvelstad. Ro- eller padleturen er på 1,6 km over Børtervannet fra Tangentjern.

Huset som fremdeles står på Bøvelstad er nærmere to hundre år gammelt – det har trolig stått her helt fra plassen ble ryddet. Huset ble bygd i laftet tømmer, med ett soverom, stue og kjøkken, som senere ble panelt utvendig, påbygd og restaurert. Søndag den 29. mai 2011 åpnet det nye Bøvelstad, denne gang som ubetjent DNT-hytte, den tredje i sitt slag i Østmarka (senere er Dølerud, Huldreheim og Fiskelaushytta kommet til). Den er modernisert, men har sitt opprinnelige preg i behold. Det er «Bøvelstadgruppa», en iherdig dugnadsgjeng utsprunget fra Østmarkas Venner, som i samarbeid med Friluftsetaten, DNT Oslo og Omegn og byggmester Egil Sæther og hans team, har satt Bøvelstad i tipp topp stand.

Etter over 30 års «hvile» henger høyet atter på hesjene. Foto: Lise Henriksen.

Plass under Rausjøskogene

Bøvelstad var en plass under «Rausjø», og da menes de 34 000 mål store Rausjøskogene i Enebakk, med det tilhørende Rausjøbruket. I over 300 år foregikk intens skogsdrift og fløting i de uveisomme Rausjøskogene, som var i privat eie fra 1663 til 1965. På oppgangssagene i Rausjøgrenda var det sagbruksdrift fra 1600-tallet og til begynnelsen av 1900-tallet. Deretter satt man opp dampsager. Før 1663 utgjorde disse skogene «Rausjø allmenning», en utmark tilhørende de bruksberettigete bøndene i Enebakk. Etter at private eiere overtok, fikk bøndene bare beholde sine seterrettigheter, på visse vilkår.

Til Rausjøskogene hørte en rekke husmannsplasser, fjorten på det meste, ikke bare i selve Rausjøgrenda, men i en vid omkrets; fra Slåttebråten nord for Store Skjelbreivann (i bruk kun på 1800-tallet) til Myrsetra øst for Børtervannet, og fra Vangen og Bøvelstad i nord til Langbråten og Svarthol ved Bindingsvannet i sør. Bøvelstad ble aldri fradelt hovedbølet Rausjø, slik var det også med de øvrige Rausjø-plassene, så nær som Mellomsaga, Svarthol og Langbråten.

Spesielt navn

Navnet Bøvelstad, også åpenbart feilskrevet som Bøddelstad og Bømmelstad, kan man saktens undres over. Uttalen var helst med dobbel v, «Bøvvelstad», og navnet har i alle fall eksistert her ved Støttumfjorden på siste halvdel av 1700-tallet. Av bever kommer navnet neppe, for dyret ble kalt bior på den tiden. Men interessant nok er navnet også brukt i Bøvelstadmyren, et jordstykke på gården Bøler i Enebakk-bygda. Så da gjenstår bare tolkningen.

Liten jordvei

Jordveien på Bøvelstad er liten, med bare rundt 8 mål innmark, fordelt på flere små jordlapper. Men det var andre plasser i Rausjøskogene som var enda mindre, regnet i dyrket mark. Det var nemlig ikke for gårdsdriftens skyld at disse plassene ble ryddet, men som bosteder for de fastboende skogsarbeiderne og deres familier, som samtidig utgjorde et viktig oppsyn, som gjaldt skogbrann, fløtningsdammer o.a. Samme forhold gjaldt også for plassene under Losby; ved Mønevann og Fløyta og ved Elvåga, ja helt til våre dager for Løvenskiolds store eiendom i Nordmarka.

Den ganske store låven på Bøvelstad ble flyttet hit fra Myrsetra i 1924, etter at siste familie flyttet og Myrsetra ble nedlagt. Låven ble bygd sammen med fjøset og stallen som stod her fra før, og restaurert ganske nylig av byggmester Bjørn Engebretsen, som ellers har gjort en stor innsats i dugnadsgruppa på Bøvelstad. Det er tvilsomt om nissen fulgte med på lasset. Karl (f. 1865) som bodde i Myrsetra i 24 år, hadde nemlig sett nissen en natt han lå i låven på Myrsetra, i laua, som han sa på Rausjø-dialekt. På Bøvelstad ser vi ellers blant annet tufter etter det gamle uthuset, som lå øst for stua.

Sommerstid brukte folket på Bøvelstad «Deliseterkjerka» som kjøleskap til utpå 1900-tallet, slik seterfolket i sin tid hadde gjort. Til den romslige fjellhulen innerst i Deliseterfjorden, som har nærmest ståhøyde og en lengde på 7-8 meter, rodde de kjølevarene fra Bøvelstad.

Slåttekara sliper ljå ved låven som ble flyttet fra Myrsetra til Bøvelstad i 1924. Foto: Lise Henriksen.

Første familie – som ble boende

Det nygifte paret Ole Johannesen fra Rausjøgrenda og Dorte f. Halvorsdatter var antakelig de første som slo seg ned på «Bøvelstadnabben», på slutten av 1820-tallet. De nevnes første gang i 1830, og de skulle bli boende på Bøvelstad i over 45 år. Det var nok Ole som brøt opp den vesle jordveien på plassen. Husmennene/oppsitterne «i Rausjø» var sysselsatt i skogen og på sagene året rundt, og hadde hus, jordvei og ved omtrent fritt. Til siste halvdel av 1800-tallet ble lønningene gitt i naturalier.

Selv med sin unge alder hadde Ole vært gift to ganger, med tre barn fra tidligere ekteskap. Antakelig var han blitt enkemann for andre gang. Rundt 1830 hadde han inngått sitt tredje ekteskap med jevngamle Dorte, og sammen fikk de minst seks barn. Det var Christian, f. 1831, Lars, f. 1834, Karen, f. 1835, Martin, f. 1838, Anne, f. 1842, og Ingvald, f. 1844 (døpt Ingevold). Dette var starten på de 15 – 20 barn som har kommet til verden mens familiene bodde på Bøvelstad, den siste ble født i 1939.

Det spesielle er at familien Johannesen/Olsen ble boende på plassen ut hele det attende århundret, gjennom to generasjoner. Men Dorte og Ole bodde ikke alene, stadig var det flere familier her samtidig. Oles sønn Hans fra et tidligere ekteskap bodde her med kone og barn rundt 1850. Sønnen Martin og kona bodde her i 1856, da var han nygift og hadde fått vesle Olavus, som ble født på Bøvelstad. Martin giftet seg da han var bare 18-19 år, med Johanne Pedersdatter fra Nersaga. De fikk ni barn, to av dem døde som små. Etter hvert flyttet Martin med sin familie til Nersaga, og jobbet der som husmann og sagarbeider. Så var det sønnen Ingvald Olsen, som også bodde på Bøvelstad med kone og barn.

Datteren Anne Olsdatter og Hans Peter Kristiansen Heier, kalt Heier´n, fra gården Vesle-Hvitstein/Heier i Enebakk, bodde på Bøvelstad i 1865, da eldstesønnen Karl kom til verden (han som så nissen). To år senere giftet de seg og flyttet til Myrsetra, og ble boende der i mange år. Hans Peter var odelssønn til Heier, men måtte selge gården for å innfri farens gjeld. Som en skjebnens ironi endte bondesønnen som oppsitter og svarver på en øde plass langt fra bygda. Anne levde sine siste år som enke på Øvresaga med sine to ugifte sønner, Karl og August, til hun døde i 1933. Bilde av denne rotekte skogskvinnen ser vi i Østmarka-bøkene.

De to gamle sliterne, Ole og Dorte, bodde på Bøvelstad ennå i 1875, begge ble nærmere nitti år. Bøvelstad lå avsides til da Ole og Dorte tok fatt, også etter datidens begreper. Riktignok var Rausjøgrenda bebodd, men langt fra alle plassene i grenda var ryddet på denne tiden. Og det fantes ingen kjørevei/kjerrevei til Rausjøgrenda før 1865. I Østmarka var det på begynnelsen av 1800-tallet mye av både ulv og bjørn, og også gaupe, så det var vanlig at gjeterne og karfolket som ferdes innover i skauene gikk med børse.

Mor Anne med sønnene August og Karl på trappa på Øvresaga, antakelig på 1920-tallet. Foto fra boka "Østmarka fra A til Å" av Even Saugstad.

Martin Olsen traff bjørnen

En av sønnene på Bøvelstad, Martin Olsen, hadde nærkontakt med det som nok var en av de aller siste bamser i Østmarka. Det må ha vært i 1850-årene. Martin kjørte tømmer i Strusåsen da hesten ble engstelig og nektet å gå videre. Bjørnen var da like ved dem. Senere fant Martin bjørnehiet i nærheten av stedet han traff bjørnen. Det var i dette området den store bjørnejegeren fra Enebakk, Holm Hanssøn Ekeberg (1751-1829) hadde skutt mange bamser på åte i siste halvdel av 1700-tallet, den siste visstnok år 1800. Den sørlige delen av Strusåsen heter fortsatt Skottgarden, etter skytestillingen til Holm, som ble kalt skottgard. (På turkartene er navnet Skottgarden feilaktig plassert på Bøvelstadnabben.)

Ingvald overtar

Det var altså yngstesønnen Ingvald Olsen som overtok Bøvelstad etter faren sin. I 1873 giftet han seg med Elen Sofie Andersdatter fra Enebakk, og fikk datteren Dagny Amalie samme år. Også Ingvald ble boende lenge på Bøvelstad – helt til 1901, men det er uvisst om kona fortsatt levde da. Det året flyttet han til Bygningen ved Øvresaga, sentralt i Rausjøgrenda. Han bodde i den hundre år gamle Bygningen til den brant ned til grunnen i 1931. Da var han en mann på nærmere nitti år – familiene på Bøvelstad var av et seigt folkeslag.

Besværlig skolevei og langt til butikken

Barna fra Bøvelstad gikk på skole i Rausjøgrenda. Her var det omgangsskole på Mellomsaga, før et rom i første etasje i den gamle Kjørestua, like ved, ble stilt til disposisjon som fastskole i 1850. I andre etasje var det bolig. Elleve år senere, da Ole Johannesen var 60 år gammel og alle ungene hans for lengst hadde gjort unna skolegangen, hadde unge Nils Pedersen Krogsbøl fra Enebakk sin første jobb som lærer på denne forholdsvis nye fastskolen i Rausjø. Krogsbøl er ellers kjent for sin «førstebestigning» av Tonekollen St. Hans-aften 1861.

Kjørestua lå på sørsiden av Rausjøelva og hadde opprinnelig vært hvilestue for plankekjørerne, og altså skolestue til 1913. Huset ble dessverre revet av Skogvesenet i 1967. Selv om avstanden til Rausjøgrenda ikke var avskrekkende, over vannet, vel og merke, så kunne skoleveien være besværlig. Ungene fra Bøvelstad måtte nok selv ro til skolen i sommerhalvåret, slik barna fra Myrsetra også gjorde. Og når Børtervannet var uframkommelig, var det langt å gå på små bein den kronglete veien rundt.

Langt var det for oppsitteren når han måtte «gå rundt» med matvarer og annet man trengte i disse førjuls- og vårperiodene, i alle fall i Bernt Bjørnholdts tid. Bernt fortalte at han bar mange tunge bører fra Fjeld landhandleri, en tur på rundt 12 kilometer hver vei. Det var også perioder da det var rent uråd å komme fram med robåt over Børtervann pga. tømmer og tømmerlenser.

Familien Endresen og Dammen-kara

Det var imidlertid ikke alle som trivdes like godt ute i «ødemarken». Kona til Jørgen Høitomt hadde fått nok etter bare to år. De hadde overtatt etter Ingvald Olsen i 1901, men allerede i 1903 flyttet de til Rausjøgrenda og bosatte seg i Bygningen.

Familien Endresen var den nye oppsitterfamilien som overtok etter Jørgen Høitomt, og som skulle bli boende på Bøvelstad i 21 år. Petter Emilius Endresen (f. 1865) kom fra Bråten i Rausjøgrenda, hvor faren hans, Endre, hadde ryddet mye jord. Kona het Anne Camilla Johansdatter og var fra Høland. De hadde fem små barn med seg på flyttelasset fra Bråten til Bøvelstad: Edvin, f. 1891, Magnus, f. 1895, Adolf, f. 1897, Torsten, f. 1898  og Kolbjørn, f. 1902. De to yngste, Olga, f. 1905 og Marie, f. 1908, ble født på Bøvelstad og hadde hele oppveksten sin der.

Barneflokkene på Rausjø-plassene var ofte store, og i 1913 ble det bygd en ny, stor toetasjes skolebygning i Rausjøgrenda. De tre yngste barna på Bøvelstad fortsatte skolegangen sin der, etter først å ha blitt undervist i den gamle kjørestua. På denne tiden foregikk skoleundervisningen to uker av gangen, hver dag i seks dager, etterfulgt av én uke fri.

I 1919 slo tragedien til; to av sønnene på Bøvelstad døde av spanskesyken – en sykdom som herjet over hele Europa og tok mange unge liv. Kolbjørn Pettersen ble bare 17 år, mens broren Torsten ble 21 år. Torsten hadde så vidt rukket å gifte seg med Magnhild Moen, som ble altfor tidlig enke. Magnhild ble også smittet, men greide seg og ble senere mor til Bjørnar Hansen (1927 – 2018). Bjørnar bodde i Nersaga fra 1977 til rundt 2015, men på grunn av sykdom måtte han flytte til Kirkebygda i Enebakk., der han døde 91 år gammel.

Men bare to år etter de unge sønnenes død, gikk det samme vei med kona Anne på Bøvelstad. I 1924 forlot Petter og de to ugifte sønnene Adolf og Magnus Bøvelstad for godt. De flyttet ikke langt, bare over vannet til plassen Dammen ved Tangentjern nederst i Rausjøgrenda, der brødrene ble boende som ungkarer resten av sitt liv. Mange turfolk og fiskere stiftet etter hvert bekjentskap med de to brødrene.

Magnus Pettersen Dammen fortalte at han måtte være med og hjelpe faren sin i skogen fra han var ni-ti år gammel. I starten samlet han kvist og var kaffekoker. Når gutta var 15 år gamle og konfirmerte startet livet for alvor som skogsarbeidere på full tid. Det gjaldt nok for de fleste fra Rausjø-plassene.

– Det ble mange lange og strevsomme dager i skogen. Mange ganger hugg vi så langt til skogs at vi måtte gå fire timer om dagen, fortalte Magnus Dammen på sine eldre dager.

I Kiærs tid kom det mange leilighetsarbeidere til Rausjø i perioder med store drifter, de ble ofte innkvartert på plassene sammen med de fastboende. Det var da Magnus mange ganger hadde ønsket at han kunne henge seg fast på veggen for å få soveplass!

Adolf og Magnus Pettersen Dammen. Bilde fra boka Østmarka av Sigurd Senje.

Gårdsdrift på kontrakt

På Bøvelstad ble det dyrket høy, poteter, grønnsaker og av og til litt korn til hestefôr. Bernt Bjørnholdt forsøkte seg endog med hvetedyrking til brødkorn under krigen. Men det ble knapt om fôr til et par kuer og en hest, så de måtte rundt i utmarka og slå gras overalt, fortalte Magnus Dammen. I en kontrakt for Bøvelstad fra 1930 skulle den årlige avgiften betales med kr 250,-. Videre står det at «Plassen skal dyrkes forsvarlig osv.» «Gjeter (geiter) eller andre for skogens skadelige husdyr må ikke holdes. Havn for plassens besetning tilkommer leieren i nærmeste utmark, for så vidt det er forenelig med skogens trivsel og hensigtsmæssige behandling.» Her ser vi at hensynet til skogen på sett og vis går foran husmannens husdyrhold.

Bjørnar Hansen med hest og slede på Bøvelstad i 1974. Foto: Helge Andersen.

Sommergjester som naboer – familien Solberg/Michelet

Den store to-etasjes tømmerhytta til familien Solberg/Michelet, på den furukledte odden nedenfor Bøvelstad, ble bygd i Magnus´ og Adolfs guttedager. Hytta var et prefabrikkert laft fra Strømmen Trævarefabrik, som ble fraktet over Grinderen og inn til Støttumfjorden på vinterføre med hestetransport, antakelig i 1908. Strømmen Trævarefabrik ble faktisk verdenskjent for sine ferdighus og -hytter.

Om sommeren var det triveligere å bo på Bøvelstad i de årene «Solberghytta» var i bruk som landsted, ble det sagt. Det var Anna Kiær Solberg (1871-1961) fra Fredrikstad som brukte stedet mest. Anna likte å male, og har blant annet dekorert dørene på hytta. Annas ektemann var Petter Solberg, medeier og direktør i firmaet And. H. Kiær & Co., som eide Rausjøskogene fra 1907 til 1965. Anna bodde her hele sommeren med et av sine barn, venner og familie, og en eller to tjenestepiker. Her hadde de høner, og under krigen også to sauer. Etter hvert brukte også barnebarna og deres venner stedet.

Anna Solberg og hennes arvinger hadde fått en leieavtale på Bøvelstad og skogen på Bøvelstadnabben av firmaet Kiær, senere Oslo Skogvesen. Den varte i over 40 år – fra 21.12 1936 til 1.1 1981. De kalte plassen for «småbruket». I kontrakten inngikk at oppsitteren/forpakteren skulle forsyne sommergjestene med nysilt melk, frakte gjestene til familien Solberg i båt til og fra Rausjøgrenda, sørge for vedforsyningen, og om det trengtes hjelpe Anna Solberg med kjøkkenhagen.

Solberghytta på odden nedenfor Bøvelstad. Foto: Lise Henriksen.

Kjøkkenhagen til Anna Solberg

Ved hjelp av sin gartnerkyndige fetter, Franz Kiær, fikk Anna anlagt en ganske stor kjøkkenhage litt opp i skogen på oversiden av hytta, som vi fremdeles kan se restene etter, blant annet vokser det vakre, fylte roser her. Her ble det satt poteter og dyrket gulrøtter, neper, rødbeter og blomkål.

– Av krydderurter var det spisskummen og gressløk, forteller Annas barnebarn, Christian Fredrik Michelet (1922-2010), som senere overtok hytteeiendommen. Ble det tørt måtte vann bæres i bøtter fra Støttumfjorden og opp til kjøkkenhagen – av både Christian Fredrik og fastboende ungdom fra Rausjøgrenda, noe de fikk betalt for av Anna. Anna Kiær Solberg døde 90 år gammel, mens Rausjøskogene fremdeles var i familiens eie.

Nye oppsittere

Etter familien Endresens tid i 1924 var det nok en ny oppsitterfamilie som tok fatt på Bøvelstad. Mannen het Martin Olsen, ikke å forveksle med den tidligere omtalte Martin Olsen som møtte bjørnen. Martin var fra Odalen, gift med Alvilde Hansen fra Langbråten. De bodde på Bøvelstad i noen år, før de flyttet til Rælingen.

Så flyttet Martin Kristiansen hit og ble i noen år. Og i 1937 var det Ragnvald Larsen fra Bysetra som overtok, men han ble bare i ett år. Ragnvald var sønn av Lauritz Larsen fra Skjelbreia, begge kjent som Østmarkas største elgjegere.

Mary og Bernt Bjørnholdt

I 1938 flyttet det nygifte paret Mary og Bernt Bjørnholdt (1907–2002) inn på Bøvelstad, med sin ett år gamle sønn, Bjørn. Mary vokste opp blant elleve søsken på plassen Langbråten ved Bindingsvann, så hun var ikke uvant med livet på en tungvint skogsplass. Bernt hadde bodd på den veiløse plassen Vangen ved Mosjøen med sine foreldre fra 1927. Faren, Bernhard Bjørnholdt, var skogsarbeider og ivrig jeger og fisker, og far og sønn opererte mye sammen i Østmarka.

Allerede våren 1939 ble nestemann, Villy, født. Som Sigurd Senje skriver, så hadde Mary vasset høygravid over Børtervann på sørpeis. Men det var i god tid før terminen, for å bo hos sin søster i tiden rundt fødselen. Da hun kom tilbake med den nyfødte babyen var isen borte og det var sol og sommer, forteller Bernt i sine memoarer. Det fantes ikke telefon i Rausjøgrenda på den tid, så nærmeste kontakt med sivilisasjonen var på Fjell.

I årene på Bøvelstad hadde Bernt skaffet seg både en flink og trofast arbeidshest og to kuer, som fikk kalver. Alt ble mye lettere etter at hesten kom. Kuene beitet i skogen, og om høsten når det var sopp kunne de bli borte lenge, og måtte iblant hentes inn. En kveld tullet Mary seg bort da hun skulle gå etter kuene, men dro kjensel på Søndre Krokvann, hvor hun og Bernt hadde vært på fisketur.

Ljåslått og tømmerkjøring

Det var en hard jobb å skaffe fôr til kuene, forteller Bernt. Alt var bare ljåslått, og høyet måtte bæres inn med tau. Ellers kunne det være lang arbeidsvei for Bernt mange ganger. En periode hadde han en hugst ved Skogsmosen, nesten ved Losbydelet, og fant ut at det var over en mil å gå dit hjemmefra, og det samme tilbake. På den tiden hadde han heller ikke hest. Robåt eller føttene var framkomstmiddelet om sommeren. Om vinteren var det sparkstøtting så lenge isen lå fri for snø.

Med egen hest ble det mindre hogging og mer tømmerkjøring, noe Bernt stortrivdes med. Han likte seg i det hele tatt veldig godt i Østmarka i de tredve årene han bodde her; på Vangen, Bøvelstad, Skjelbreia og litt på Langbråten som nygift. Men i lengden ble det ensomt for Mary og to små barn å bo på Bøvelstad, med mannen borte på skogsarbeid dagen lang. De hadde ofte levd i angst for den usikre isen og isolasjonen og frykten for at noen skulle skade seg eller bli syke og ikke rekke fram til lege i tide. Slik folk hadde gjort før dem.

Tømmerkjørere ved Grindern i 1910. Bildet er lånt ut av Enebakk Historielag.

Krigsår med selvberging og oppbrudd

Under krigen var det så dårlig kvalitet på brødkornet at ikke engang dyra ville spise det. Da forsøkte Bernt seg som nevnt med dyrking av hvete på Bøvelstad, og det gikk bra. Avlingen fylte en hel sekk, så Bernt lagde seg et provisorisk treskeapparat og malte hvetekornet på ei kaffekvern. Bernt var også med på jaktlaget under elgjaktene, og fisket mye i Børtervann, hvor de tok mye røye på garn. Fisken var småfallen, men av god kvalitet. Utover høsten ble det også krepset mye, og Bernt plukket molter og tyttebær. I helgene fikk han gjerne besøk av kamerater, og det ble jaktet og fisket.

I krigsårene på Bøvelstad tok Bernt sjansen på å beholde et radioapparat, og Anna Solberg var da oppom småbruket for å høre nyhetene. Men våren 1943 var det slutt. Midt under krigen forlot familien Bjørnholdt Bøvelstad og flyttet til Skjelbreia, etter fem år ved Støttumfjorden. Mary syntes det var rene «helgedagen» å komme til Skjelbreia, hvor de ble boende til 1950. Skjønt plassen Skjelbreia var veiløs på den tiden, den også, og skoleveien for de to eldste småguttene var på 8,5 km hver vei, den lengste i hele Østmarka. Familien Bjørnholdt, som fikk fire sønner, slo seg til slutt ned på gården Venner i Sørkedalen, og Bernt ble over 95 år.

Bøvelstad i vinterdrakt 2011. Foto: Lise Henriksen.

Siste fastboende

Etter Bjørnholdts periode bodde det flere oppsittere på Bøvelstad ennå i noen år, under og etter krigen. Men i 1951 eller -52 var det slutt. Den siste familien, Johansen, måtte flytte på grunn av barnas skolegang. Rausjø skole var blitt nedlagt i 1951 på grunn av for få elever, så skolebarna måtte reise ut av Rausjøgrenda, til Siggerud.

Bøvelstad ble fra nå av stående tom i over tyve år, inntil speiderne fra Lambertseter overtok.

Bøvelstad i 1971 før første restaurering. Foto: Ole Øyen.

Lambertseterspeiderne overtar

1 1972–73 startet en ny epoke, som skulle vare i over tretti år. Oslo kommune – Skogvesenet hadde kjøpt Rausjøskogene av firmaet Kiær i 1965, og 1. Lambertseter KFUM hadde fått leiekontrakt på Bøvelstad sammen med Lambertseter KFUK. Leieforholdet varte formelt til 2006. Speidertroppen ble nedlagt noen år før – i 1999, men noen av speiderne fortsatte å bruke Bøvelstad helt til slutten. Den formelle åpningen av speiderhytta på Bøvelstad var i mars 1974.

De unge speiderne nedla en svær dugnadsinnsats på Bøvelstad gjennom årene, med god hjelp av sine foreldre. En egen foreldreforening ble dannet, fra både KFUM og KFUK, som skaffet utstyr og som støttet opp både praktisk og økonomisk. Det var både fellesdugnader og egne foreldredugnader.

– Uten dem hadde vi neppe fått det til, tror Ivar Johansen (f. 1952) fra Lambertseter, nå Oppegård. Selv opprettet speiderne «Stiftelsen Bøvelstad», med speiderleder Per Otto Sitre som formann. Ved å leie ut Bøvelstad til andre speidergrupper gikk det greit for stiftelsen å finansiere driften av stedet.

Speiderne og foreldregruppa satte i stand våningshuset, som hadde stått tomt i over tyve år og var svært forfallent. De la nytt tak, byttet ut vinduene, skiftet en del panel utvendig og bygde på et vindfang. Innvendig malte de panelene på alle rom. På kjøkkenet ble det satt inn kum med avløp. Tidligere Bøvelstad-speider, Trond Høy, forteller at de rensket opp den gamle brønnen og gjorde den dypere og mer stabil ved å sette ned betongringer (kumringer). På stubbloftet, kalt hemsen, ble den gamle leiren fjernet, gulvet lagt og veggene isolert og panelt. Dette var en svær jobb, forteller Ivar.

I 1975 malte de låven rød og de rustne blikkplatene på låvetaket grønne. Etter 1985 la de ny panel innvendig og murte peisen på stua (den ble revet sommeren 2010). Ja, vi kan jo tenke oss hva som hadde skjedd med Bøvelstad om ikke speiderne hadde tatt hånd om stedet!

Speidertroppen fra Lambertseter bestod av ulvunger, aspiranter og roverlaget. De ulike speiderpatruljene hadde egne turer til Bøvelstad, og det ble arrangert mange fellesturer. At jente- og guttespeiderne var her samtidig, opplevde de som veldig spennende. Det ble faktisk par av mange etter hvert, forteller Ivar.

Restaurering i 1973. Foto: Ole Øyen.

Lambertseterspeiderne restaurerer hovedhuset på Bøvelstad i 1973. Foto: Ole Øyen.

To generasjoner speidere

To generasjoner speidere utfoldet seg med stor aktivitet på Bøvelstad gjennom minst 25 år. Glansårene var på 1980-tallet, da rundt 17 speidere dannet kjernen. Ti av dem var svært aktive, og resten «halvaktive». Det kunne være opptil tretti speidere her på én gang. Og det var da, som nå, mange sengeplasser på hemsen. Rekorden for antall overnattende på én og samme natt er 103 speidere. Alt i alt har speiderne trolig hatt over 3000 overnattingsdøgn på Bøvelstad, har Ivar regnet ut.

Bøvelstad og Børtervannet var speidernes friluftslivsparadis og «playground». De padlet veldig mye kano, arrangerte ulike typer konkurranser, blant annet 5-kamp, lærte seg orientering, gikk turer i området eller bare koste seg på stedet. Turene gikk for det meste til Grinderdalen: Speiderne av 2. generasjonen dannet til og med en egen klatregruppe som klatret i de stupbratte fjellveggene på vestsiden av Grinderdalen. Mange av speiderne var veldig friluftslivsinteresserte og har senere reist på turer sammen, blant annet til Canada.

Nevnes må også de to leteaksjonene etter speidere fra Bøvelstad. Den første var senhøstes på 1970-tallet, da en ung gutt ble sur og ville gå alene hjem fra Grinderen. Han rotet seg bort og ble funnet igjen dagen etter. Den andre store leteaksjonen var i midten av november 1986, da en flokk på ti speidere, den yngste på 14 år, var ute på en liten søndagstur. De hadde gått i feil retning fra Brakka i Deliseterdalen, og rotet seg bort i det kronglete terrenget rundt Søndre Krokvann. Uten mat tilbragte de to netter ute i regn og tåke. Sultne og forfrosne fant de til slutt veien ut av skogen ved Myrdammen i Rælingen, hvor de ble funnet av en O-løper som var med på letingen. Hendelsen ble behørig omtalt i avisene. Og man ble oppmerksom på hvor vanskelig det kan være å finne fram enkelte steder i Østmarka, uten kart og kompass.

Lambertseterspeiderne frakter materialer til Bøvelstad i 1973. Foto: Ole Øyen.

Speiderne etterlot seg fem vakkert innbundne hyttebøker fra årene 1973–2005. Ivar Johansen har tatt vare på dem alle, og scannet dem inn på CD-plater. Nylig fikk hans gamle speidervenner disse artige minnene til odel og eie. Det var en september-helg i 2011, da de arrangerte «re-union» på nyrestaurerte Bøvelstad. Et virkelig nostalgi-treff med 13 speidere; folk som hadde vært spredt for alle vinder, flere kom langveisfra, og noen hadde ikke sett hverandre på over 30 år. –Det var stort for de gamle speidervennene å se hvor fint det er blitt på Bøvelstad, medgir Ivar, nærmere førti år etter at de selv hadde satt i stand plassen.

Låven males på dugnad av Lambertseterspeiderne i 1975. Foto: Helge Andersen.

Denne artikkelen ble første gang publisert i Nytt fra Østmarka nr. 4/2011. Noen detaljer i fortellingen ble oppdatert i forbindelse med nettpubliseringen.

Etter lov om opphavsrett kan materialet i denne artikkelen ikke kopieres eller brukes videre uten ved avtale med forfatteren.