Noen hundre meter langs stien mellom Vangen og Tonevann ser det ikke bra ut. Man kan lure på en kombinasjon av uværet Amy og ungdom med kniv har gått løs på skogen.
På mange av trærne er barken skavet av. Og på bakken ligger granstammer hulter til bulter. Den som går nærmere, ser at skadene er påført trærne med solid redskap.
Dette er slikt man skulle tro at statsforvalteren, som har ansvar for nasjonalparken, vil slå hardt ned på.
Men akkurat her er det Christian Hillmann og hans kolleger som er ansvarlige for at skogen ser ut som om noen har villet ødelegge den.
Han er seniorrådgiver hos Statsforvalteren. I samarbeid med Bymiljøetaten i Oslo som har Statsforvalteren ødelagt disse trærne. Det skjer etter en plan utarbeidet av Norsk Institutt for Naturforskning (NINA).
I revidert nasjonalbudsjett for 2024 ble det satt av tre millioner kroner til restaurering av naturen i nasjonalparken. En del av pengene går til prosjektet ved Vangen.
Christian Hillmann er spent på resultatet, men advarer om at det tar tid før skogen blir slik han ønsker. (Gunnar Kagge)
Dreper granen
Trærne som er ringbarket står ikke langt fra den blåmerkede stien på vei mot Tonevann. Å skave av barken rundt et grantre er en ganske effektiv måte å drepe det på. Nå venter Hillmann på at trærne skal dø, og han er spent på hva som skjer med skogen etter hvert. Noen av de døde trærne vil bli stående, som tørrgraner. Andre vil falle ned og råtne på bakken. Uansett blir de hjem og næring for nye arter.
Hillmann er opptatt av å presisere at dette er et veldig begrenset forsøk, rundt Pølseberget.
-Det aller, aller meste av Østmarka skal selvsagt stå i fred, beroliger han.
– Vi klarer jo ikke å gjøre en skog gammel, men det vi kan klare er å skape substrater og åpninger som er i naturskogen, raskere enn hvis vi skal vente på at den tette skogen tynner seg selv.
Skogen som skal restaureres bærer preg av at den ble hugget kraftig ned for 40 år siden. Resultatet er en ensaldret, tett og grå granskog.
Noen av grantrærne står i det som en gang var myr. I forrige århundre ble mange av myrene i Østmarka drenert og plantet med gran. Motivet var utelukkende økonomisk. Myr har ingen verdi for skogeieren, i motsetning til grantrær.
Gamle myrer blir som nye
De siste årene har særlig Oslo Kommune begynt å restaurere myrer. Dersom man ikke bare teller penger, men også tenker på naturverdier, blir regnestykket annerledes. Myrer er naturens egen «fangst og lagring» av karbon. De er også et naturlig flomvern. Etter perioder med styrtregn tar myrene opp i seg enorme mengder vann, som så slippes langsommere ned i bekkene.
I Nasjonalparken er verdiberegningen annerledes enn i en kommersielt drevet skog. Naturopplevelser og mangfold passer ikke inn i takstmennenes skjemaer, men har verdi for alle andre. Opplevelsen av en naturskog er veldig annerledes enn å gå gjennom en «produksjonsskog».
Man skal ikke gå langt innover mot Tonevann fra forsøksområdet, før opplevelsen blir en helt annen. Der ligger råtnende stammer på bakken, lyset kommer ned mellom trærne og gir næring til blåbærlyng og andre vekster.
Man kan høre en hakkespett hamre.
-Det er jo slik vi vil oppleve skogen, sier Hillmann.
Vi gikk tur med ham i juni, kort etter ringbarkingen. Han var spent på hvordan trærne ville reagere, men også på hva slags reaksjoner Statsforvalteren ville få fra turfolket. For å dempe det siste, er det hengt opp informasjon rundt restaureringsområdet.
Hillmann viser hvordan et og annet ospetre forsøker å overleve i skyggene fra granen. Når det tynnes ut, får de og andre løvtrær bedre vilkår. Derfor ringbarkes det særlig rundt slike trær. På litt sikt vil for eksempel hakkespetter og insekter få glede av større ospetrær.
Dette er fagmessig utført forsøk på å herde furutreet. (Foto: Gunnar Kagge)
Hurtigaldring av furu
Mens noe av målet med restaureringen er å fjerne gran, blir det også skavet bark av noen furuer. Her er det ikke snakk om ringbarking, men sår ovenfra og ned. Også her er det blødende sår.
-Målet er at de skal aldres raskere, forklarer Hillmann.
Han kaller det «veteranisering». Et såret furutre har forsvarsmekanismer. Det dannes tyri som gjør at treet blir hardt og seigt. Hillmann forteller at dette var noe man visste allerede i middelalderen. Stavkirkene ble bygget av slike skadde furutrær, dermed kunne de bli stående i nesten tusen år.
På et nytt besøk i oktober hadde behandlingen begynt å virke. Hvit kvae rant fortsatt ut av sårene på nåletrærne. Det ser ikke pent ut.
Vi turgåere må nok finne oss i at det blir mindre pent en periode, før det forhåpentligvis faller til ro og naturen begynner å helbrede seg selv.
Hillmann har tro på prosjektet, men forstår at det kan se dramatisk ut til å begynne med. (Foto: Gunnar Kagge)
Lang prosess
Prosjektet innenfor Vangen er bare begynnelsen. Målet er å lære av det. Dersom resultatene blir gode, vil liknende tiltak bli iverksatt andre steder i nasjonalparken.
Det vi ser langs stien er uansett bare begynnelsen på noe langsiktig. Dersom naturen gjør som Statsforvalteren håper, setter den i gang sine egne prosesser. Da vil sakte, men sikkert arter, alt fra moser og insekter til fugler og dyr, få et nytt hjem.
Dersom prosjektet er vellykket, kan det danne skole for rehabilitering av andre skogsområder. Med tanke på et slikt «gjenbruk» av erfaringene følger Sabima med på utviklingen, i samarbeid med NINA. Målet er å lage en veileder for fremtidige restaureringsprosjekter.
Lær mer!
Onsdag 4. februar arrangerer Østmarkas venner seminar om naturrestaurering. Det skjer på Skullerudstua klokken 18.30.
Foredragsholdere fra Bymiljøetaten og Statsforvalteren vil forklare tankene bak, og vise eksempler på hvordan restaureringen skjer i praksis.
Og her kan du lese flere saker om naturrestaurering i Østmarka:
