Torvmyrull vokser i tette tuer med opptil 50 cm høye strå. Stråene har ett toppstilt, tettblomstret aks med tokjønnete blomster som har skjellformede dekkskjell. Først utvikles hunnblomstene med tynne, lite synlige arr. I den seinere hannlige fasen er blomstringen godt synlig med store, lysgule pollenknapper.
Her ser vi torvmyrull i hunnlig fase med tynne, lite synlige arr, og i den seinere hannlige fasen med godt synlige, store og lysgule pollenknapper.
Vanlig i Østmarka
Torvmyrull er vanlig i Østmarka, på torvmyrer, tjernkanter og i åpen myrskog. Selv om kartet over Østmarka viser ‘hull’ i utbredelsen, så skyldes dette manglende registreringer, særlig i Enebakk.
Torvmyrull ble beskrevet vitenskapelig i 1753 av Carl von Linné (1707-1778), svensk botaniker.
I slekten Eriophorum er ca. 20 arter, hvorav åtte i Norge. I Østmarka kan vi, i tillegg til torvmyrull, finne følgende: duskmyrull (vanlig), breimyrull (sjelden) og småmyrull (svært sjelden).
Etymologi og kart
Eriophorum – av gresk erion = ull, og fero = bære. Altså ‘ullbærer’. Plantenavn hos Plinius, (23 – 79), romersk forfatter, naturforsker, historiker og offiser. Gjenbrukt av Linné som slektsnavn på myrull. Vaginatum – som har slire.
Månedens Østmarka-blomst januar 2026: Røsslyng
Månedens Østmarka-blomst februar 2026: Myrfiol
Torvmyrull er vår vanligste myrullart. Den vokser på myr og torvgrunn i hele landet opp til 1710 moh.
