Til hovedinnhold

Fuglelivet i Østmarka

I denne artikkelen får du et innblikk i de mange fugleartene du kan møte i Østmarka. Det er bare å komme seg ut i skogen med åpne øyne og ører. Hvis du også tar deg tid til å sitte stille i noen minutter, vil du snart oppleve hvordan fugler og andre skapninger livner til rundt deg.

Spurveugla er liten, men kan ta bytte som er større enn seg selv. Her sitter den med en nyfanget kjøttmeis. Foto: Pål Hermansen.

Det er en egen stemning i Marka når skiføret renner vekk, de første hvitveisene folder seg ut og trærne grønnes. I kjølige morgentimer gjaller spettenes tromming ut over skogslandskapet. Én har kanskje funnet en hul stamme som gir en dyp tone, mens en annen sitter på en tynn og hard tørrgrein som gir lys klang. Men alle spettene trør til alt de klarer. Her gjelder det å si fra: ”Dette er mitt område. Og jeg er ledig”. Den som er heldig og får en make har en enda mer krevende jobb foran seg: Uthakking av et nytt reirhull. Det å være spette krever sin fugl.

Den store svartspetten er den kraftigste trommeren. Er klangbunnen god, høres det hule budskapet lett en kilometer. Så kan fuglen kaste seg ut i en vinglete flukt over trekronene, mens den utstøter st skingrende ”kri-kri-kri”. Og når den har satt seg igjen, avslutter den gjerne med et langtrukkent ”kliæææ”. Svartspetten utstråler styrke i alt den foretar seg. Drivstoffet er hovedsakelig stokkmaur, som den hakker ut fra gamle eller døde graner. Ofte må den jobbe hardt for å nå inn til maurenes hulrom. Men har den fått hull, bruker den sin lange, klebrige tung til å fiske dem ut av deres irrganger.

De mellomstore spettene

Av mellomstore spetter er grønnspetten en vakker art i grønt og gult, pyntet med rødt og svart. Den har som svartspetten en kraftig stemme, og dens ”kly-kly-kly” bærer langt. Også grønnspetten er i stor grad maurspiser, men den går helst i maurtuene. Vinterstid kan man se dype hull i noen tuer, og da er det en sulten grønnspett som har forsøkt å nå ned til maurene i vinterdvale.

En langt mer stillferdig slektning er tretåspetten. Som navnet sier har den bare tre tær – en mindre enn andre spetter. Men det holder fint når den klatrer omkring på døde grantrær og flekker bark. Bakom finner den barkbiller og annet småkryp. Arten kan tromme ivrig om våren, men adskillig svakere og i en annen rytme enn svartspetten. Den har det heller ikke med å skrike høyt, men pusler med sitt. Tretåspetten har en spesialitet i tillegg til å flekke bark: På vårparten drikker den sevje fra hull som hakkes i stammen på utvalgte, gamle grantrær. Kanskje har du undret deg over ringer av hull i barken på enkelte stammer? Det er tretåspettens ”safttrær”. Tungen dens er litt hårete, og egner seg til å slikke i seg det som tyter ut av hullene. Grana er faktisk også det foretrukne reirtreet, til forskjell fra de fleste andre spettene som gjerne velger osp. Tretåspettens liv i Østmarka er tett knyttet til gamle og døde grantrær, og den trives best i de eldste skogspartiene.

Treffer du på tretåspetten, vil du oppdage at den er meget tillitsfull. Du kan komme på få meters hold mens den for eksempel flekker bark av en tørrgran. Ryggsiden er vatret i svart og hvitt. Og er det en hanfugl, ser du en gul flekk på hodet. Ingen andre av spettene har gul isse. På vinterstid kan man høre dens forsiktige hakkelyder i den stille skogen.  Noen ganger har jeg lyktes å komme helt bort til treet hvor den sitter, og så har jeg lagt øret inntil stammen. Da blir hakkelyden plutselig sterk, og man hører til og med de små skrapelyden når klørne flytter på seg! Det er en rar følelse av kontakt.

Grønnspetten er en vakker fugl – om du er så heldig å komme nær innpå den. Foto: Pål Hermansen.

Den vanligste spettearten

Den vanligste spettearten er flaggspetten. Ganske flott i svart, hvitt og rødt. Året rundt kan man kjenne den igjen på et kort ”kikk”. Men den er en habil trommer og er svært oppfinnsom med å finne fram til spennende klangbunner. Nær folk hender det at den sitter på blikklokket oppå en telefonstolpe, og det høres! Snakk om å være on-line!

Flaggspetten har en helt spesiell teknikk for å finne mat gjennom den kalde vinteren: Den spiser frø av gran eller furu. Det høres greit ut, for kongler er det oftest nok av. Men her må det jobbes for maten. Og de unge flaggspettene må lære seg knepene før vinteren setter inn.

Først må spetten finne en egnet sprekk i et tre, hvor en kongle kan settes fast – eller den kan hakke ut en sprekk selv. Så må fuglen vri av en kongle, fly med den i nebbet og kile den fast med toppen opp. Med sitt kraftige, spisse nebb hakker den så mellom de seige kongleskjellene og fisker de næringsrike frøene ut med tungen. Av og til må konglen snus, og det skjer med en rask bevegelse.

Men hva skjer når konglen er tømt for mat? Ville det ikke vært smart å nappe ut konglen slik at ”smia” var ledig når neste kongle skal settes i? Nei, spetten drar bare av gårde etter en ny kongle. Altså får den et problem når den kommer med en ny i nebbet. Da må fuglen holde den nye konglen mellom brystet og stammen mens den napper ut den gamle, og så plassere den ferske på riktig måte. Ikke sjelden hender det at begge konglene detter ned.

Man kan lure på om det har en funksjon at det alltid står en kongle i smia? Kanskje det er et signal til kolleger om at denne smia og dette stedet er opptatt? Er det lite kongler et år, kan det være viktig å hevde et vinterterritorium. For vinteren er lang. Om våren kan det ligge hundrevis av oppflisete kongler under enkelte spettesmier.

Norges aller minste spette, dvergspetten, har jeg ikke selv sett i reservatet, men den har i hvert fall hekket her på 1980-tallet. Sverre M. Fjelstad kan fortelle at den hadde reirhull i en slank og råtten stamme inne ved Bjørntjernsputten nord for Tappenbergvann. Flere år etter hverandre hakket den ut nytt hull i den samme stammen.

Hønsehauken vil ha storvokst gammel skog. Dette er en ungfugl med droplet bryst; som voksen får den vakre tverrstriper på brystet. Foto: Øystein Søbye / www.norsknatur.no.

Norge har sju spettearter

Det er lett å skjønne at denne lille spetten må ha morken ved for å klare jobben, og perfekte dvergspett-stammer kan være mangelvare i skogslandskapet. Arten har en forkjærlighet for løv- og blandingsskog. For øvrig er dette en ganske hissig liten kropp, som kan skrike et ganske høylydt ”ki-ki-ki-ki-ki..” ved reiret. Og den er ingen dårlig trommer. En særegenhet ved dvergspetten er at den om våren kan samle bladlus fra vegetasjonen og fóre ungene med det. Men vinterstid leter den etter larver og smådyr på greiner, under løs bark og i ved, gjerne i morkne stubber.

Av Norges sju spettearter hekker i hvert fall de fem nevnte i Østmarka. Fem av de sju spettene foretrekker osp, og tre av dem ønsker døde stammer å hakke i. De største artene, som svartspett og grønnspett, må ha grove stammer og har gjerne hullet høyt oppe på stammen. Svart-, grønn- og flaggspett velger oftest svekkede trær. Men svartspetten er faktisk i stand til å hakke ut sitt store hulrom i friske furuer!

Den lille dvergspetten foretrekker morkne, avbrukne stammer med ganske liten diameter. Hvis vi vil fremme forholdene for spettene i Østmarka, er det særlig å la ospa komme opp og danne nye spette-holt. Og ospetrær må få lov til å dø på en naturlig måte.

Hullrugerne

En skog som er rik på spetter blir også rik på gamle spettehull. Nesten alltid hakker spettene ut et nytt hull hvert år. De gamle hullene er til stor nytte for de ”sekundære hullrugerne”. Hulrom i trær er ganske trygge plasser å ha reiret sitt, og det er konkurranse om disse plassene.

Store arter som kattugle, perleugle, kvinand og skogdue flytter inn i svartspettens rommelige bolig, mens meiser bruker hullene etter mellomstore eller små spetter. Den lille spurveugla foretrekker så trangt hull som den klarer å presse seg inn i. Spettmeisen er i stand til å gjøre hullet trangere ved å mure det delvis igjen med leire. Alt dette for ikke å bli røvet av mår, røyskatt eller snømus. Eller av flaggspett for den saks skyld, for den kan røve meisereir hvis den klarer å presse seg inn.

Overraskende nok klarer to av meisene å hakke hullet ut selv, dersom stammen er morken nok: Granmeis og toppmeis. Med sitt spinkle nebb plukker de ut flis for flis. Men det er lett å se at de er amatører: hullet er ujevnt og hulrommet nedover i stammen er ikke veldig dypt. Likevel – det fungerer, og de slipper den harde konkurransen om gamle spettehull.

Eksklusivt vinterbesøk: Sangsvaner i Børterelva. Foto: Øystein Søbye / www.norsknatur.no.

Meiseflokkene

Vinterstid samler flere meisearter seg i små flokker, som trekker omkring i skogen på matjakt. Små lyder holder fuglene sammen. Nå drives de av et flokk-instinkt, til og med i lag med andre arter, mens de i hekketiden jager hverandre vekk. Med våkne blikk leter de opp overvintrende insekter og edderkopper i barheng og barksprekker av gran og furu. Det er en «økologisk klassiker» at artene i flokken deler treet mellom seg: Den lille svartmeisa henger i de ytre greintuppene, toppmeisa leter over hele greina, og granmeisa søker mest på indre del av greina. Slik reduseres konkurransen.

Alle i flokken holder felles vakt mot felles fiender, for eksempel spurvehauken. Foruten meisene kan også tre andre arter koble seg på: Den lille, gulgrønne fuglekongen leter sammen med svartmeisen ute i greinene, og inne på stammen kan vi oppdage den skifergrå spettmeisen og den brune trekryperen.

De to siste er profesjonelle stammeklatrere: Trekryperen beveger seg i systematiske spiraler oppover, mens spettmeisen gjerne står på hodet, slik at den kikker nedover i barksprekkene og finner mat som de andre overser. Hvis det blant meisene er granmeis, toppmeis, svartmeis, kjøttmeis og blåmeis, kan det bli opp til åtte arter i en slik sammensveiset vinterflokk. Det er vel verdt å stoppe litt i vinterskogen og forsøke å lytte til de små pipene fra ”meisetoget” når flokken langsomt trekker forbi fra tre til tre. Har du kikkert, kan du i løpet av noen minutter få se mange av barskogens vinterfugler, kanskje i samme tre!

Ugler og rovfugl

Allerede på senvinteren kan perleugla starte opp sine lange ho-ho-ho-serier i kveldingen. På nært hold virker ikke lyden sterk, men den bærer likevel langt. For mange er lyden av perleugla inne fra skogen noe man ”må” få med seg, gjerne rundt påsketider. Men enkelte år kan det være stille. Som andre ugler hekker den mest ivrig i smågnagerår. Da kan man også forsøke å lytte til den forsiktige fløytingen til den lille spurveugla. Det er en tøff liten jeger som til og med kan legge opp et fryselager av smågnagere i hule trær. Selv har jeg opplevd at en fuglekasse om våren hadde et tykt lager med mus!

Men den guløyete hønsehauken slår alle i villskap og jaktevne. Sniker seg innpå og snapper lynraskt en uoppmerksom jerpe i et bekkedrag. Eller kniper en forskrekket orrhane på en myrflate. Høyt oppe i et gammelt tre ligger hønsehaukens store reir, som gjerne bygges på med noen nye kvister hvert år. Reiret er ofte vrient å oppdage fra bakken, men dens ribbeplasser på en steinblokk eller en nedfalt stamme kan røpe haukens nærvær. Her kan man finne fjær som er ribbet av ulike fugler, og andre rester som røper hva den har jaktet på.

Fordi Østmarka er stor og kronglete, med vann, søkk og topper, kan også den sky fiskeørna finne hekkemuligheter her. Reiret legges gjerne i toppen av en gammel furu, på en god utkikksplass over terrenget. Fiskeørnas mektige silhuett og dens elegante flukt er et flott skue. Den kan dra langt av gårde for å fiske, for eksempel til nordre Øyeren. Her er det rikt med fisk av mange arter, og det tar ikke mange minuttene å seile tilbake til hekkeplassen.

Fiskeørna er en akrobat som stuper ned, dukker under og klarer å lette igjen med fisk i klørne. God langdistanseflyger også – vinteren tilbringes i Afrika. Imponerende navigering begge veier!

Fossekallen er Norges nasjonalfugl og trives langs Østmarkas bekker og elver. Foto: Guttorm Ness.

De tre hønsefuglene

Selvfølgelig må vi nevne tiurens trolske spill i gammelskogen. Østmarka inneholder en rekke tradisjonelle spillplasser. Og det går an å oppleve dette eventyret uten å forstyrre dersom man er forsiktig og omtenksom. Det kneppes og slipes mens det nye dagslyset langsomt omdanner silhuetter til trær og steiner. Og ute på myrflatene, kanskje mens snøflekkene ennå ligger der, braker orrhanene sammen mens det sjoes og bakses. Hønene rusler tilsynelatende uinteressert i bakgrunnen. Eller er de det?

Den tredje hønsefuglen er den stillfarne jerpa. Tette oreholt langs bekkedrag er ofte gode jerpebiotoper. Det skal være mulig å lokke den til seg med en jerpefløyte. Jeg har opplevd å sitte stille med min lunsjpakke langt inne i Østmarka, mens en jerpemor ruslet forbi på et par meters hold, med hele det nyklekte kullet på slep. Da blir man minnet på at man kanskje skulle sitte mer i ro og observere?

Folk som sitter mye på post under elgjakta kan ofte fortelle om slike nær-møter. Når vi går vanlig tur, lager vi mye lyd og skremmer oftest vekk det vi ønsker å se.

Rugda og natteravnen

Har man slått leir og kan sitte og lytte i det dempede kveldslyset, kommer kanskje rugda trekkende over, med sine ”orrt-orrt-pist”. Titter man opp, ser man fuglen i rask flukt, med de lange, svirrende vingene. På flaggermuslignende vis trekker den frem og tilbake langs en ganske fast rute over tretoppene. Det er hannene som hevder sine territorier på denne måten.

Hvis det ikke er altfor mørkt, kan man skimte fuglens lange nebb i forbifarten. Det er den lange, følsomme pinsetten som brukes til å finne meitemark nede i fuktig, god jord. Men reiret av rugda finner du neppe. Den rugende fuglen på bakken har et utmerket brunt kamuflasjemønster – og eggene likeså. Du må slumpe til å skremme opp rugdemora ved å trå like i nærheten hvis du skal finne reiret.

En virkelig nattaktiv fugleart i Østmarka er nattravnen, også kalt kveldknarren. Med vidt gap flakser den lydløst omkring på sine lange vinger, på jakt etter nattaktive insekter. Arten skal forekomme på enkelte tørre fururabber, men er sjelden. Likesom rugda er den rugende, brune fuglen så å si umulig å skjelne på marka på grunn av sin kamuflasjedrakt. Men nattravnen kan høres, om man er virkelig heldig! Lyden er som en rokk som surrer, gjerne hele natten, og denne merkelige fuglen kalles også for huldrerokk.

Denne flotte tiuren valgte en gammel granskog inne i Østmarka til spillplass. Foto: Sverre M. Fjelstad.

Vannets og våtmarkenes fugler

Og så er det selvsagt vannets og våtmarkenes fugler: Laksender, kvinender eller kanadagjess i skogsvannene, – kanskje lom i de aller største vannene. Eller en langbeint og langnebbet hegre, som står aldeles stille ute i vannet og venter på en uoppmerksom fisk.

Og jeg får lyst til å nevne skogsnipa! Den kan du treffe på små myrer, der den flyr hurtig opp og røper seg med sin hvite overgump. Den er en raring som ikke legger reiret på bakken slik andre sniper gjør, men bruker helst et gammelt trostereir i et tre. Den kan visst til og med jage trosten vekk fra et nybygget reir og kuppe det! Se etter skogsnipa, den er det alltid spennende å være oppmerksom på.

Les mer:

Inge Selås: Minnerike møter med fugler midt i Østmarka Østmarkas Venner 26. november 2020.

Bjarne Røsjø: Fuglesangens budskap: – Kom hit – og gå vekk! Titan.UiO 11. januar 2019.

Bjarne Røsjø: Klimaendringene fører til flere fossekaller. Men … Titan.UiO 28. februar 2017.

Kilder:
Ulf Bostrøm: Fågelfaunan i olika åldersstadier av naturskog och kulturskog i norra Sverige. Vår Fågelvärld 47, 68-76, 1988.

Ilkka Hanski and Marcus Walsh: How much, how to? – Practical tools for forest conservation. BirdLife International, 2004.

Pekka Helle and Olli Järvinen: Population Trends of North Finnish Land Birds in Relation to Their Habitat Selection and Changes in Forest Structure. Oikos 46, 107-115, 1986.

Sigmund Hågvar: Sjeldne og sårbare fugler i norske skoger. Artikkelserie Norsk Skogbruk. Det norske Skogselskap. Særtrykk, 1987.

Sigmund Hågvar and Erik Mønnes:  Nest site selection in Norwegian woodpeckers. Holarctic Ecology 13, 156-165, 1990.

Olli Järvinen & Risto A. Väisänen: Long-term population changes of the most abundant south Finnish forest birds during the past 50 years. Journal for Ornithologie 119, 441-449, 1978.

Risto A. Väisänen, Olli Järvinen and Pentti Rauhala: How Are Extensive, Human-Caused Habitat Alterations Expressed on the Scale of Local Bird Populations in Boreal Forests? Ornis Scandinavia 17, 282-292, 1986.