Hvor gikk Plankeveien?

Beskrivelsen av traseen i denne artikkelen bygger for det aller meste på Reidar Fønnebøs registreringer (publisert blant annet i hans bok “Oldtidsveger, slep og kongeveier” fra 2004), og tolkninger og videreutvikling av hans kartlegginger og beskrivelser. Fønnebøs viktigste kilder er sannsynligvis Hans Lemmich Juells kart fra 1802 (milekart nr. 63).

Plankeveien gikk fra Enebakk forbi bygdeborgen på Slottsåsen tilhørende Ekeberg, opp Børterdalen og ut på Børtervann, gjennom Rausjøgrenda opp til Mosjøen, nordvestover til Skjelbreia og Eriksvann, ut på Sør-Elvåga, videre nordover til sydenden av Nord-Elvåga og så vestover opp langs bekken til nordenden av Langvann. Videre gikk veien nordover langs Kruggmyr og ned til Ødegården, og så ut på Nøklevann og ned til Østensjøvannet og inn til byen.

En tidligere trasé av Plankeveien fulgte Elvåga-vassdraget nordover forbi Nuggerud og Ellingsrud, før den dreide av mot byen langs Strømsveien. På slutten av 1760-tallet ble denne traseen lagt om slik som vi beskriver over, og veien ble dermed ca. 10 km kortere.

To muligheter mellom Sør- og Nord-Elvåga

På alle kilder (for eksempel milekartet fra 1802) er Plankeveien markert langs bekken mellom Sør- og Nord-Elvåga; dvs. ved Skyttenbrua eller det som på folkemunne kalles for El Paso. Høyde­forskjellen mellom «gamle» Sør- og Nord-Elvåga, dvs. før oppdemmingen i 1964, er på ca. 5 meter. I det trange sundet fra sør til nord var det derfor strømmende vann og fare for tynn is.

Det var så mye vann og kraft i denne bekken at «Elvåga sag» var i drift her på 1600- og 1700-tallet. Vi finner minner etter denne saga gjennom navnet Sagåsen; dvs. åsen rett øst for Skyttenbrua.

Men usikker is er ikke bra for vinterveier og tunge plankelass. Derfor er det ikke usannsynlig at Plankeveien unngikk den usikre isen ved Skyttenbrua, og heller gikk gjennom søkket øst for Sagåsen i stedet. Vika helt nord i Sør-Elvåga ved Skytten heter da også Stallvika (ref. Eithun, 1969). Muntlige kilder referer også til Hansemann «Småhans» Sørli, som visste å fortelle at det var her Plankeveien gikk. Hans Sørli var født i 1916, og det er ikke utenkelig at han har fått overlevert fortellinger om den gamle Plankeveien og transporten gjennom marka.

Det er tydelige oppmuringer og utfyllinger av mindre stein i dråget der traseen gikk ut i Nord-Elvåga. I denne vika er det opprinnelig storsteinet ur, slik at det er sannsynlig at de har fylt opp og jevnet ut for å gjøre det lettere å komme fram på vinterføre, spesielt ved lite snø. Oppmuringene og utfyllingene fortsetter nordover ut i Nord-Elvåga.

Sporene etter denne veien kan også være av nyere dato, da det er svært sannsynlig at folkene på Nordre Skytten hadde ei båtstø i Nord-Elvåga her, for å lette transporten ut av marka og til naboplassene ved Nord-Elvåga. Skytten var en husmannsplass som ble kjøpt av Aker kommune 1947, og husene ble revet i 1951.

Vannet var den enkleste ferdselsveien før kjøreveiene kom på slutten av 1800-tallet, og for folkene på Skytten var det opplagt mest hensiktsmessig å ro over Elvåga når man skulle til bygds; enten inn i vika ved Langvassbekken og den gamle rideveien derfra videre til bygda, eller hele Elvåga nordover og videre til bygda ved Nuggerud eller Ellingsrud.

På et flyfoto fra 1946 ser vi tydelig fortsatt et båthus i vika sør i Nord-Elvåga. Vi ser også husene på plassen Tangen.

Hva så med kartet fra 1802, som jo har markert vinterveien gjennom sundet litt lenger vest? Karttegneren er ikke veldig presis på dette punktet. Han har tegnet traseen inn på land på vestsiden av Nord-Elvåga, og så over åsen og ned på Langvann. Dette er en lite sannsynlig trase. Særlig åsen ned mot Langvann er ganske bratt og kronglete, og det er lite hensiktsmessig å kjøre tunge plankelass på skrå i denne lia. Karttegneren har vært litt upresis andre steder også; for eksempel er Ødegårdsmosen plassert alt for langt mot vest. Historiske kart er svært viktige kildedokumenter, men som alle kilder må også kart benyttes med sunn kildekritikk.

Cudriobakken – en sannsynlig returvei

I den bratte skråningen fra nordenden av Kruggmyr ned til Gudbrandsdalen er det en fint oppmurt vei.

Det er sannsynligvis Karen Cudrio som fikk anlagt denne traseen på 1760-tallet. Dette er en svært bratt bakke, og det er lite trolig at man satte utfor her med tunge plankelass; det ville vært en krevende øvelse og et risikabelt prosjekt for slitne hester og kjørekarer. Mer sannsynlig er det at bakken ble benyttet som returvei for tomlass, da Plankeveien gjennom det trange gjelet mellom bergveggene i Grannedalen (Granbardalen) nord for Kruggmyr gjorde det vanskelig med møtende trafikk.

Bakken er imidlertid svært bratt og krevende også for tomlass, og den ble sannsynligvis på et seinere tidspunkt avløst av den noe slakere bakken i Steinbakken der dagens rødmerka skiløype går.

Cudriobakken er også kjent under navnet Lønningsbakken, da historien vil ha det til at Karen Cudrio satt ved Cudriobakken og delte ut lønningspenger til skogsarbeiderne.