– Det er en stor og gledelig sak bystyret her innbys til å vedta, jublet representanten Reidar Eriksen (Ap) da Oslos bystyre diskuterte kjøpet av Rausjø skog i Enebakk 17. oktober 1963. Det var mange politikere som var enig med ham, slik at formannskapets innstilling om å kjøpe eiendommen for 6 millioner kroner ble enstemmig vedtatt.
Gleden var ikke fullt så stor i Enebakks kommunestyre, som diskuterte den samme saken drøye fem måneder senere. Rausjømarka ligger nemlig i Enebakk, og kommunestyret skulle derfor ta stilling til om Oslo kommune skulle få konsesjon til å kjøpe området.
Enebakks ordfører Fritz Ungersnæss (Ap) likte ikke at Oslo skulle kjøpe Rausjømarka og foreslo isteden at Enebakk skulle erverve området, men det forslaget fikk bare to stemmer etter en lang debatt. Det var avgjørende at flertallet i kommunestyret ikke likte ordførerens finansieringsplan, og Oslos kjøpekontrakt ble derfor godkjent under forutsetning av at området ikke skulle utbygges.
Den forutsetningen ble ikke tatt ut av lufta: Det stod i kjøpekontrakten mellom selskapet And. H. Kiær og Oslo kommune at Rausjømarka skulle legges ut til friareal, står det i et fyldig referat i lokalavisa Øvre Smaalenene. Konsesjonen ble til slutt innvilget av Landbruksdepartementet.
Hvorfor ville Oslo kjøpe Rausjø?
Diskusjonene i 1963-64 minner mye om det som skjedde da Østmarkas Venner i 2012 foreslo at det skulle opprettes en nasjonalpark i Østmarka, med Rausjømarka som et sentralt element. Bystyret i Oslo sa overveldende «ja» til nasjonalpark-ideen med 55 mot fire stemmer, mens kommunestyret i Enebakk sa et nokså kontant «nei».
I dag er det interessant å lese referatene fra bystyrets og kommunestyrets diskusjoner om salget av Rausjømarka på 1960-tallet. Det framgår at Oslo kommune ville kjøpe Rausjømarka på 33 590 dekar for seks millioner kroner. Bystyre-papirene viser begrunnelsen for kjøpet:
» …. eiendommen har ypperlige forhold for et allsidig friluftsliv sommer som vinter og (vi) regner med at eiendommen på lengre sikt vil få den største betydning som rekreasjonsområde for Oslo-befolkningen ved siden av at den også har en rent skogbruksmessig verdi; som skogbruksenhet karakteriserer skogsjefen eiendommen som middels.»
Saken var såpass klar at bare tre politikere fant grunn til å ta ordet da bystyret behandlet saken. Høyre-politikeren Erling Faaland tok opp det han kalte en liten menneskelig detalj: Det var ca. 100 hytteeiere i området, som hadde selveiertomter på mellom 1 og 2 mål. Disse eierne satt på både fiske- og jaktrettigheter, og Faaland var opptatt av at disse «ikke på noen måte vil komme i uleilighet overfor Oslo kommune som den nye eier». Dette var noe uklart formulert i sakens dokumenter, mente Faaland.
Reidar Eriksen (t.v.) var saksordfører da Oslos bystyre diskuterte kjøpet av Rausjø i 1963, og tre år senere ble han Østmarkas Venners første leder. På bildet er han sammen med den daværende ØV-lederen Kai Ekanger i september 1989. Foto: ØV.
– En ny provins til byen lagt!
Deretter var det Reidar Eriksen som tok ordet, og han la ikke skjul på sin begeistring. Eriksen ble for øvrig den første styrelederen i Østmarkas Venner da foreningen ble stiftet tre år senere – 8. november 1966.
– Jeg vil si at i og med dette kjøp er en ny provins til byen lagt. Byfolket vil få større muligheter til å fylle lungene med ren og frisk skogsluft på sine fridager, til erstatning for helsefarlig eksos og røykluft. Jeg vil også nevne den kolossale betydning det vil ha for byfolket både mentalt og fysisk å ha et større friluftsområde til rekreasjon og sport, sa Eriksen.
– Byen vil ved dette kjøp få et like stort albue- og bevegelsesområde som i Nord- og Vestmarka, tilføyde han.
Reidar Eriksen var enig med Faaland i at hytteeiernes særrettigheter for jakt og fiske var blitt noe uklare i forbindelse med salget, men la vekt på at fiskerettighetene måtte være fri for alle – også for hytteeierne.
Til slutt gikk ordet til Eugen Johannessen (Ap), som hadde nye opplysninger om jakt- og fiskerettighetene i Rausjø. Han var medlem i et arbeidsutvalg i den kommunale Fiskeadministrasjonen og hadde vært i et forhandlingsmøte med fem hytteeiere og deres sakfører. – Alt tyder på at det vil lykkes å komme til en helt tilfredsstillende ordning for begge parter, sa Johannessen. Det ville blant annet bli tillatt å fiske fra båt for de som allerede hadde båt, men «garnfiske kan det ikke bli tale om».
Eugen Johannessen tilføyde at hytteeierne har fått jaktrettigheter for 10 år, og deretter kommer de til å gå ut. – Når det gjelder jakt i Rausjø vil det ikke bli heretter, etter som jaktretten for de som nå har den går ut. Vi har jo fredet alle våre skoger, og det må vi også gjøre når vi overtar Rausjø skog. Vi kan ikke ha den jakten gående der heller heretter, sa han.
Helt til slutt gikk ordet til ordfører Rolf Stranger fra Høyre: – Flere har ikke bedt om ordet, og innstillingen anses som enstemmig bifalt, sa han – og slo klubba i bordet.
Jakt i Oslos kommuneskoger har for øvrig vært et diskusjonstema i over 100 år. På 1960-tallet kunne det virke som om det var et absolutt krav å gå med rød topplue for å unngå å bli forvekslet med skogens konge de fire ukene elgjakta pågikk, står det i en artikkel på Oslo byarkivs nettsider.
Enebakk: Maratondebatt til de sene lørdagstimer
Diskusjonen i Enebakks kommunestyre ble vesentlig mer tidkrevende enn i Oslo. Lokalavisa Øvre Smaalenene omtalte saken flere ganger, og i et referat 6. april 1964 som er bevart på Nasjonalbibliotekets nettsider står det at representanten Alf Raanæs først fremmet et utsettelsesforslag som falt mot tre stemmer. Deretter utviklet saken seg til en maratondebatt i «de sene lørdagstimer».
Ordfører Fritz Ungersnæss viste til at Enebakk Tomteselskap var i ferd med å utparsellere et område i Ytre Enebakk – det som senere ble til Våglia. Dette kunne skaffe kommunen en inntekt på 4,5 til 4,8 millioner kroner, langt på vei nok til å finansiere kjøpet av Rausjø. Deretter kunne driften av skogen være innbringende nok til å nedbetale renter og avdrag på et lån på eventuelt 1,5 millioner kroner, mente ordføreren.
Senterpartiets gruppefører Einar Enger mente derimot det ville være «livsfarlig» å ta stilling til kjøp for en sum av seks millioner kroner, slik ordføreren hadde lagt fram saken.
Fritz Ungersnæss var ordfører i Enebakk i sju perioder, fra 1948 til 1975. Foto: Fra formannskapssalen i herredshuset.
– Rausjø har til nå gitt ca. 40 000 kroner i årlig overskudd. Det blir en elendig forretning om dette alene skal forrente kjøpet, sa han.
Høyre-politikeren Ulf Oppegård, også kjent som lokalhistoriker og datidens eier av Børter gård, mente det var enkelt å ta stilling til denne saken. – Enebakk kjøpte Vestby-Vik for 2 millioner kroner for mange år siden. Det endte med at kommunen gikk konkurs på handelen, – og det foreslåtte kjøpet tror jeg vil ende enda verre, sa han ifølge referatet i Øvre Smaalenene.
Ulf Oppegaard var skogbruker, lokalhistoriker og kommunepolitiker i Enebakk. Bildet er tatt under en utflukt med dampbåten «Lerken» på Børtervann i 1991. Foto: Bjarne Røsjø.
Ordføreren trodde Enebakk kom til å angre
Også mange andre tok ordet, som Kåre Frantsen, Bernhard Liavaag, Karl Gjestang og Erling Kjensli. Bjørn Oppegaard (H) sa mot slutten av debatten at han ikke kunne skjønne hvorfor Enebakk skulle betale 6 millioner kroner for at bygdefolk skulle få ferdes i Rausjø – så lenge de nå kan gjøre det gratis! – Det må være noe ordføreren sitter inne med som han hittil i debatten har underslått, mente Oppegaard.
Diskusjonen endte med at ordfører Ungersnæss ble nokså alene om å forsvare kommunens kjøp av Rausjø. – Jeg tror Enebakk en dag vil angre at kommunen ikke kjøpte Rausjø og stemmer etter min overbevisning, sa han. Men ordføreren tilføyde at når Enebakk ikke ville, kunne man tross alt ikke få noen bedre kjøper enn Oslo kommune, for der ville arealet være i sikre hender.
Oslo kommunes søknad om konsesjon ble deretter tatt opp til behandling, og ble godkjent mot to stemmer – fra ordfører Ungersnæss og Johs. Bjerkland.
Dette driftskartet fra 1918 viser grensene for Rausjø-eiendommen. OBS: Nord er til venstre! I vest (nederst) grenser området til Krokhol- og Fjeld-skogene, mens området støter mot Losbyskogen og Nordby i nord. I øst grenser området til Børterskogen, og i sør grenser området til Vik-eiendommen. En oppdemming har ført til at Askevann og de tre Kjerrmåsatjerna henger sammen, og en annen demning ved Skjelbreia har skapt den store Sagdammen, som strekker seg langt sørøstover mot Morttjernet.
Kiær eide Rausjømarka fra 1907
Selskapet And. H. Kiær & Co hadde eid Rausjømarka i 58 år da Oslo kommune overtok området i 1965. Kjøpesummen i 1907 var kr. 1 040 000, viser kontrakten som er bevart i Kiær-arkivet på Norsk skogmuseum.
Kontrakten er undertegnet 14. august 1907 og består stort sett av juridiske formuleringer, men på side 2 ser vi at selgerne også tenker på noen av menneskene i Rausjø. Der står det nemlig at «Kjøberne vedtager at lade Husmand Paul Tangen og Husmandsenken Kaja Bysæteren uden Afgift eller Arbeidspligt beholde sine nuværende Pladse for deres levetid».
Vi vet ikke hvordan det gikk med Paul, men Kaja på Bysetra døde snaue tre måneder senere – 4 november. Da var hun 92 år gammel og hadde bodd på Bysetra siden 1839. Hennes fulle navn var Kaja Oline Knudsdatter (og hun var søsteren til artikkelforfatterens tippoldefar Hans Knutsen).
Paul Tangens ordinære etternavn var Martinsen. Vi vet ikke når han døde, men et avsnitt i Even Saugstads bok «Østmarka fra A til Å» viser at Pauls enke Kaisa (1837 – 1917) var den siste beboeren på Tangen. Da hun døde i 1917 ble huset revet.
"Kjøberne vedtager at lade Husmand Paul Tangen og Husmandsenken Kaja Bysæteren uden Afgift eller Arbeidspligt beholde sine nuværende Pladse for deres levetid».
Rausjømarka vender tilbake til politikerne
Rausjømarkas skjebne kom tilbake til politikerne i Oslo og Enebakk mange år senere, etter at Østmarkas Venner (ØV) i mai 2012 presenterte forslaget om å opprette nasjonalpark i Østmarka for Oslos daværende miljøbyråd Ola Elvestuen. Flertallet i Oslo kommune gikk begeistret inn for nasjonalpark-tanken da bystyret gjorde et viktig vedtak 6. mars 2013, med 55 stemmer mot fire fra Fremskrittspartiet. Vedtaket lød slik:
“Bystyret gir byrådet fullmakt til å fremme en sak for statlige myndigheter med en bredest mulig regional forankring om en nasjonalpark i Østmarka”.
Enebakk og de fire andre Østmarka-kommunene vendte imidlertid tommelen ned i første omgang. Det politiske flertallet i Lørenskog, Rælingen, Ski og Oppegård snudde etter hvert, men i Enebakk ble det ikke flertall for nasjonalparken før den var blitt vedtatt – stor, kortreist og unik – 10 november 2023. Dette kan du lese mer om i seks historiske artikler på Østmarkas Venners nettside.
Bysetra i Rausjømarka var opprinnelig seter for gården By på Flateby, men ble senere husmannsplass under Rausjøbruket. Bildet er fra 1929, nå er setra en velholdt speiderhytte. Foto: Anders B. Wilse / Norsk Folkemuseum /Digitalt Museum.
Private eiere i Rausjø i 302 år
Rausjømarka har hatt mange eiere siden 1663, da kong Frederik III solgte Enebakk allmenning (som omtrent tilsvarer det vi nå kaller Rausjømarka) til Christopher Didrichsen fra Fredrikstad. Didrichsen solgte videre til futen Jens Poulsen etter bare fem måneder. Etter en serie eierskifter kom Peder Cudrio inn som eier av Rausjø i 1761. Da han døde i 1765 overtok enken Karen Cudrio området, og hun satt resten av sitt liv som eier av ca. 150 000 mål vest for Øyeren, inkludert Losby og Rausjø.
I 1837/38 solgte den daværende eieren, grosseren og godseieren Morten Anker, til godseieren Hans Gulbranson. Omkring 1860 gikk godset i arv til sønnene Carl August og Hagbarth Rudolph. Carl August Gulbranson kjøpte ut broren i 1870.
De private eierne drev et ganske forsiktig skogbruk i flere hundre år, men i 1907 solgte Gulbranson hele Rausjø til selskapet And. H. Kiær & Co, som i mange år var Norges ledende trelastbedrift. Bedriften hadde to store sagbruk i Fredrikstad og var ledende i bransjen i Norge på denne tiden.
«Da kom revolusjonen: Så mye tømmer som mulig skulle tas ut så fort som mulig og fløytes til Fredrikstad, der Kiær eide flere sager og trelastbruk», skrev Enebakk historielag i medlemsbladet IGN nr. 2-2000.
Da Kiær solgte Rausjø til Oslo kommune ved Skogvesenet for 6 millioner kroner i 1965, markerte dette slutten på et privat eierskap som hadde vart i 302 år.
Historiske dokumenter om Rausjø
Tre representanter for Østmarkas Venner – Lars Rogstad, Johan G. Ellingsen og Bjarne Røsjø – har lett etter historiske dokumenter om Rausjø. Vi har blant annet besøkt Norsk Skogmuseum i Elverum, som har hele 180 hyllemeter med arkiver etter Kiær-selskapet.
Dokumentene i Kiær-arkivet sier ikke direkte noe om hvorfor selskapet selger Rausjø, men skogtakstene tyder på at den mest lettdrevne skogen i denne kuperte delen av Oslomarka var hogd ut. Hele Kiær-imperiet med haugevis av skogeiendommer og bedrifter i hele landet ble kjøpt opp av Borregaard tidlig på 1960-tallet, og vi kan anta at Rausjø-skogene ble solgt som en følge av Borregaards inntreden og en sterkere satsing på treforedlingsindustri.
Bildene under:
Skjøtet fra 1907: «Undertegnede C. Gulbranson gjør herved vitterligt at have solgt, ligesom jeg herved sælger, skjøder og overdrager….»
Faksimile av Aftenpostens korte omtale av Rausjø-kjøpet i 1963.
Mer informasjon:
Artikkelen er tidligere publisert i Nytt fra Østmarkas medlemsblad Nytt fra Østmarka og Enebakk historielags medlemsblad IGN.
Debatten i Oslo bystyre er referert fra «Aktstykker Oslo kommune / Bystyrets forhandlinger 1963, sak nr. 249»
