Kampen mot lekkasjene til Romeriksporten bidro i stor grad til at Østmarka Venners medlemstall nesten ble fordoblet mellom 1997 og 2006. Men det omfattende arbeidet som ble nedlagt i årene før Romeriksporten – for ikke å snakke om hvorledes det hele startet – er nok ukjent for de fleste av de som har meldt seg inn de senere årene. Denne artikkelen er derfor basert på samtaler med tre æresmedlemmer – Lise Henriksen, Finn Jensen og Oddvar Rolstad – som alle var med i den perioden.
Denne teksten omhandler ØVs første 30 år og ble opprinnelig skrevet til organisasjonens 40 års-jubileum i 2006. Den er litt omredigert for å kunne leses i 2026.
Østmarkas Venner (ØV) ble stiftet i løpet av et offentlig møte på Rustadsaga 8. november 1966. Finn Jensen (1928-2015) var en av initiativtakerne til stiftelsesmøtet, og han husket godt bakgrunnen for det møtet da han ble intervjuet i 2006:
– En nabo av meg, Terje Aarnes (1944-2024), hadde truffet Reidar Eriksen i Østmarka og hatt en lengre prat med ham. De var enige om at det skjedde mye som truet Østmarka, ikke minst i forbindelse med boligbygging, og fikk ideen om å danne en venneforening, fortalte Jensen.
Kilder til denne artikkelen er Finn Jensen (t.v.), Lise Henriksen og Oddvar Rolstad, her fotografert på årsmøtet i mars 2006. Foto: Steinar Saghaug.
Startet med en underskriftskampanje
Det første de gjorde var å sette i gang en underskriftskampanje på stuene i Østmarka, hvor det ble krevd at Østmarka skulle sikres mot flere ødeleggende inngrep. Under intervjuet i 2006 peker Finn på et utklipp fra Dagbladet 9. november 1966, med overskriften «Østmarka trues av veier og blokker!» Kampanjen samlet vel 600 underskrifter, og det ga Eriksen og Aarnes troen på at det var grunnlag for å starte en venneforening som kunne fortsette arbeidet.
Det var på dette tidspunktet Finn Jensen ble involvert i arbeidet.
– Aarnes visste at jeg var en ivrig markabruker og derfor kom han til meg og spurte om jeg var interessert i å være med på å danne denne foreningen. Min første oppgave var å planlegge et konstituerende møte sammen med Aarnes og Eriksen. Vi møttes først i Vålerenga menighetshus, og der ble vi enige om å innkalle til et møte på Rustadsaga den 8. november 1966.
Finn viser oss et eksemplar av innkallingen – et enkelt, maskinskrevet A4-ark – som ble hengt opp på stolper og informasjonstavler i drabantbyene langs Østmarka og i Nordstrand-området.
– På tross av et utrivelig novembervær, ble det «full brakke», forteller Finn. – Folk stod tett langs veggene. Reidar Eriksen åpnet møtet og ønsket velkommen på vegne av det forberedende arbeidsutvalg (dvs. Eriksen, Aarnes og Finn). Jeg husker ikke akkurat hvor lenge møtet varte, men det må ha vært lenge, for vi rakk mye: det ble laget utkast til lover og arbeidsoppgaver, og det ble valgt et midlertidig styre med Reidar Eriksen som formann. Og kontingenten ble fastsatt til kr. 5.
Finn ble naturlig nok også valgt inn i styret, hvor han satt i to år.
– En sak jeg brukte mye tid på i denne perioden, var kuskeboligen på Sarabråten. Der hadde vi et samarbeid med Byantikvaren om å beholde boligen på Sarabråten og føre tilsyn med den. Det var nemlig noen som ivret for å flytte den til Frognerseteren.
Den dragkampen vant vi, men dessverre brant huset ned i 1971. Det viste seg at det var noen som hadde satt fyr på det. Dessuten jobbet jeg mye med utvidelse av lysløypenettet.
Det midlertidige styret som ble valgt på ØVs konstituerende møte bestod av (fra venstre): Jacob Langli, Terje Aarnes, Arne Finstad, Staff Iversen (vara), Reidar Eriksen (formann), Thorleif Kleve, Arne Kristiansen, Øyvind Hvalby og Finn Jensen samt Hugo Sandberg, som ikke var tilstede da bildet ble tatt. Fotograf: Ukjent.
Samarbeid med andre organisasjoner
En annen som var til stede på det konstituerende møtet i 1966, var Oddvar Rolstad (1928-2019).
– Noe som opptok meg allerede den gang, var betydningen av å ha et godt samarbeid med de andre markaorganisasjonene. Så da jeg første gang ble valgt inn i styret vel ti år senere, var det en sak jeg tok opp på nytt. Ikke minst det å få ØV til å være mer aktiv i Oslo og Omland Friluftsråd, som da allerede var blitt en paraplyorganisasjon for alle markaorganisasjonene, fortalte Rolstad.
Det er ikke til å komme forbi at ØV de første årene hadde vært en Oslo-orientert forening.
– En annen viktig oppgave for styret var å engasjere folk i de andre kommunene rundt Østmarka, fortsetter Oddvar. – Ikke minst på grunn av det tiltagende utbyggingspresset vi merket i disse kommunene. På den måten fikk vi folk inn i styret fra Akershuskommunene. Det kom godt med i arbeidet med å påvirke planarbeidet i disse kommunene.
De fleste av foreningens medlemmer kjenner sikkert til Østmarka naturreservat, som ble fredet ved kongelig resolusjon den 21. desember 1990 etter mange års forarbeide av blant annet ØV. Den gang omfattet det et område på 12,5 km2 i de sentrale delene av Østmarka. Senere utvidelser har ført til at reservatet nå er på 18 km2.
– I og med at dette var det første større verneområdet i Oslomarka, kan det ses på som et viktig gjennombrudd for det videre vernearbeidet i Marka, påpeker Oddvar. – Senere har vi for eksempel fått reservatet ved Ramstadslottet.
De to kraftlinjene sørover fra Røykås i Lørenskog skiller lag nordøst for Blåsyna. ØV tapte kampen mot den nye traseen mot Klemetsrud, her fotografert fra Spinneren. Foto: Bjarne Røsjø
Tapte kampen mot kraftlinjen
Men om dette vernearbeidet ble avsluttet med seier, gikk det ikke fullt så bra i en annen omfattende sak.
– På tross av utallige befaringer og en miljøvernminister fra Oslo, lyktes det ikke å hindre byggingen av en meget skjemmende kraftlinje gjennom marka vår i siste halvdel av 80-årene. Men i det minste lyktes vi i å påvirke trasévalget slik at det ble mindre skjemmende enn det myndighetene gikk inn for, kommenterer Oddvar.
Men arbeidet i foreningen var ikke bare preget av kamp mot myndigheter og grunneiere.
– Hvert år i mer enn 20 år arrangerte foreningen Østmarka-dagen en søndag i begynnelsen september, fortsetter han. – Da var det lagt opp til aktiviteter og underholdning på en rekke steder rundt om i Østmarka.
Oddvar Rolstad hadde tillitsverv i ØV kontinuerlig etter at han kom inn i styret i 1978. Han var på sitt siste styremøte, da som observatør, så sent som i juni 2018.
Skogbruk som grov miljøkriminalitet
At Lise Henriksen er en skrivefør person, er ikke noe nytt for våre medlemmer. Derfor er det ikke så overraskende å høre at hun ble invitert til å arbeide for foreningen etter en artikkel om vern av Østmarka som hun skrev i Arbeiderbladet i september 1971.
– Jeg kom med i skogutvalget i 1972, og der var jeg aktiv i 17 år. Dessuten satt jeg i styret i åtte år fra 1973, forteller Lise.
– Skogutvalget hadde svært omfattende oppgaver, ettersom vi skulle jobbe med alle saker som lå innenfor markagrensen. Det var særlig bygging av nye skogsbilveier og omfattende flatehogster, som vi brukte mye tid på. Spesielt var frontene harde mot Losby Bruk og Oslo kommunes skogvesen. Etter min oppfatning drev de til tider med hva jeg vil kalle grov miljøkriminalitet, for eksempel ulovlig veibygging og hogstflater som var så enorme at det ikke kom opp noe gjenvekst. Dette skapte et sterkt engasjement i foreningen, som kostet mye tid og krefter. Det var mange befaringer og møter, og dessuten skrev vi veldig mange debattinnlegg i avisene.
Vernet i 1976: Søndre Høykolltjern, Søndre Krokvann og Søndre Kytetjern i Østmarka Naturreservat. Børtervann bak.
Ville opprette flere verneområder
– Parallelt med dette jobbet vi med å få opprettet flere verneområder, slik Oddvar var inne på, fortsetter Lise. – Det var noe som virkelig hastet. I Oslo skogvesens flerbruksplan 1969-71 ble det for eksempel foreslått å bygge en skogsbilvei fra Rausjø-grenda til Deliseterdalen i forbindelse med planer om hogst i områdene mellom Børtervann og Søndre Krokvann.
Dette ble heldigvis ikke realisert, i stedet ble 5000 dekar skog i det samme området administrativt fredet av Oslo kommune i 1976 og kalt Rausjømarka skogreservat. Det utgjør kjernen i det nåværende Østmarka naturreservat.
Når det gjelder arbeidet med å få opprettet verneområder i Marka, er det vanskelig å komme utenom Miljøverndepartementets utkast til Flerbruksplan for Oslomarka, som ble lagt frem i 1976. Lise påpeker at selv om den tilhørende særloven ikke ble vedtatt, så var flerbruksplanen et svært viktig arbeidsdokument i forbindelse med alt vernearbeidet innenfor Marka.
Ved siden av disse store sakene, dukket det hele tiden opp en rekke større og mindre saker.
– Jeg husker for eksempel at det ble søkt om å få anlegge steinbrudd og asfaltverk i åsen nord for Krokhol, nevner Lise.
– For ikke å snakke om planene om skytebane ved Godlia, som ble lansert første gang i 1973, og som siden har dukket opp med ujevne mellomrom.
– Østmarkas Venner ble stadig bedt om å holde lysbildekåserier for ulike foreninger og organisasjoner, og både jeg og flere andre i foreningen var stadig rundt og holdt foredrag på fritiden, fortsetter Lise. – På denne måten skapte vi meget god PR for foreningen.
I tillegg til det som er nevnt ovenfor, ble det nedlagt et omfattende arbeid i de øvrige utvalgene i foreningen – slik som Adkomstutvalget, Bevaringsutvalget, Grenseutvalget (som arbeidet med fastsettelse av markagrensen), Løypeutvalget, PR-utvalget og Romeriksgruppen. I disse utvalgene arbeidet det en rekke personer som opp gjennom årene har nedlagt et betydelig arbeid for foreningen.
– Spesielt har jeg lyst til å fremheve tre personer som i tur og orden var både formenn og utvalgsmedlemmer gjennom en årrekke; det var Ketil Malmo (1918-2001), Håkon Hartmark (1921-2007) og Yngvar Gotaas (død i 1995). Dessuten gjorde Jens Ingulstad en stor innsats som formann i Skogutvalget på 1970-tallet, avslutter Lise.
Som man forstår var Østmarkas Venner en høyst oppegående forening også før Romeriksporten ble påbegynt. Dette bekreftes av de mange permene i foreningens arkiv med saksdokumenter fra denne perioden, likeså alle avisinnleggene som er samlet i utklippsbøkene; det kan se ut som om noen av de mest aktive arbeidet for foreningen på heltid. Dessuten er det tydelig at Marka-vernet vakte langt større interesse i avisredaksjonene den gang.
Og alt arbeidet har båret frukter; Lise, Finn og Oddvar har nevnt noen av resultatene som er oppnådd. I tillegg har det utvilsomt ført til en sterkere bevissthet – både blant politikere og folk flest – om nødvendigheten av å bevare Marka som et natur- og friluftslivsområde. Dessuten har det etter hvert resultert i et mer miljøvennlig skogbruk; stikkord her er flerbruk og biologisk mangfold. Men det gjøres stadig nye forsøk på å «spise» en bit eller to av Østmarka, og fortsatt hender det at kommuner og grunneiere tar seg til rette uten å bry seg om lover og forskrifter. Så noen utsikt til litt roligere dager for foreningen er det dessverre ikke.
Oppdateringer i 2026
Artikkelforfatteren Øyvind Pettersen satt i ØVs styre sammenhengende fra 1994 til 2011 og kom tilbake til styret i 2021.
Østmarka naturreservat ble innlemmet i Østmarka nasjonalpark i 2023, men vernebestemmelsene ble bevart.
