Til hovedinnhold

Slik ble Østmarka til

«Ved fortidens fødsel fantes intet,
hverken sand eller sjø, ingen svale bølger;
det var ingen jord ei heller en himmel,
kun gapende tomhet, ikke gress noe sted».

Vassdragene i Østmarka følger i hovedsak de gamle sprekkesonene som danner nord-sørgående søkk. Her ser vi Geitsjøen (i forgrunnen), Fløyta og Mønevann i Losby-vassdraget. Foto: Øystein Søbye / www.norsknatur.no.

Det gamle norrøne diktet Voluspå har beskrevet jordas tilblivelse sånn som man tenkte seg det i gamle dager. Vitenskapen har etter hvert funnet ut at kloden ble til for om lag 4600 millioner år siden. Kanskje lurer du av og til på hvor gammel berggrunnen i Østmarka er?

Det skulle faktisk gå hele 3000 millioner år fra jordas fødsel til bergartene i Østmarka ble dannet. Likevel er Østmarkas berggrunn noe av det eldste fjellet vi finner i Norge, og den tilhører det såkalte sørøstnorske grunnfjellsområdet. Dette strekker seg videre gjennom Østfold og deretter inn i Sverige helt til Østersjøkysten.

Grunnfjellet ble dannet i prekambrisk tid eller jordas urtid, da det kun fantes meget primitive livsformer. Grunnfjellet består av forskjellige typer gneiser. Gneisene stammer opprinnelig fra andre bergarter som sandstein, skifer, vulkanske bergarter og granitt, men de er omdannet, sammenfoldet og klemt sammen under meget høy temperatur og trykk. Dette skjedde i forbindelse med flere fjellkjededannelser i perioden 1700 – 900 millioner år siden.

For om lag 1000 millioner år siden ble grunnfjellsbergartene i Østmarka skjøvet østover og over eldre grunnfjellsmassiver i Sverige. Denne episoden medførte en kraftig sammenpakning og sammenfolding av de forskjellige gneisene. Derfor finner vi at gneisene i dagens Østmarka ligger gjentatt i parallelle, nord-sørgående drag. Disse strukturene er fremtredende i Østmarkas landskap.

Tidlig i permtiden, for om lag 100 millioner år siden, ble det såkalte Oslofeltet dannet – og da skjedde det store forkastninger i berggrunnen i Østmarka. Disse finner vi som lange, nord-sørgående daler med innsjøer som Elvåga, Nøklevann og Lutvann. Også Hauktjernkløftene, Svartdalen og Trolldalen er et resultat av slike forkastninger.

Du kan lese mer om Østmarkas geologi i denne artikkelen, som ble skrevet av geologen Odd Nilsen i 2012.

Nuggerudsteinen eller «Fandens prekestol» er et spor etter siste istid. Her er det en turgruppe fra Østmarkas Venner som har oppsøkt det populære turmålet. Foto: Bjarne Røsjø.

Istidenes påvirkning i Østmarka

De siste 2,7 millioner år har det vært en rekke klimasvingninger som har resultert i mange istider med varmere perioder imellom. Gjentatte ganger har Østmarka vært dekket av meget tykke iskapper. Disse lå over hele Skandinavia og nord til Svalbard, samt over store deler av Russland, England og Tyskland. Det er jo egentlig ganske forunderlig å stå på Tonekollen og tenke seg at det lå en iskappe på over en kilometers tykkelse over Østmarka!

Siste istid varte fra ca. 117 000 til 11 500 år før vår tid. For om lag 12 500 år siden lå isfronten nede i Østfold og dannet en markert endemorene – Raet – som vi finner igjen over hele Skandinavia. 1000 år seinere lå isfronten ved Ski, og i løpet av 500 år (eller for ca. 11 000 år siden) ble Østmarka og store deler av Oslo-området isfritt.

Landet var presset ned av storbreens enorme vekt, og ishavet fulgte brekanten da den trakk seg tilbake. Da isen smeltet steg havnivået, og de delene av Østmarka som i dag ligger lavere enn ca. 210 høydemeter var den gang dekket av havet. Noen av de store hovedvassdragene, som Børtervassdraget, Elvåga og Losbyvassdraget samt Nøklevann og Lutvann var på den tida deler av havet, og resten av landskapet stakk opp av havoverflaten som øyer.

Breene og breelvene fraktet med seg store mengder grus, sand og leire som ble avsatt både under isen, ved brefronten og i havet. De finkornete sedimentene, silt og leire, som vi finner i Østmarka er altså gammel havbunn. Mange tusen år seinere dannet sedimentene grunnlaget for et beskjedent jordbruk på husmannsplassene i Østmarka, og på store gårder i Losbydalen og Ekebergdalen.

Hvis du går stien fra Krokhol til Tømmerås treffer du på Trollkjeften. Dette er en flyttblokk som isen har lagt igjen, til glede for oss turgåere. Foto: Espen Bratlie.

Håndfaste bevis

Vi finner også rester av mer grovmaska grus og stein på steder som Sandbakken, Sandbekken, Grusbakken og ved grustaket i nærheten av Ødegården. Dette er rester etter isbreen og breelvene.

Ser vi så noen andre rester av istida i Østmarka enn sand, grus og leire? Jo, vi har også mer «håndfaste bevis». Østmarka har mange flotte flyttblokker som breen har revet løs og fraktet med seg. Noen av de mest kjente er Nuggerudsteinen eller «Fandens prekestol» i nærheten av Haukåsen og «Trollkjeften» langs stien til Tømmeråsen. «Steinkirken» eller «Trollkjerka» som den også kalles like ved Grønmo, har også mest sannsynlig blitt dannet av flere flyttblokker.

Østmarka har også flere jettegryter (av jette: troll eller kjempe) som er dannet mot slutten av istida. Jettegryter er dype groper eller kulper som dannes ved at breelver satte stein og grus i roterende bevegelse som langsomt ble til groper i fjellet. De mest kjente av disse ligger i Skullerudåsen og ved Svartholbekken.

Vi finner også fine skuringsstriper på bergoverflatene, som viser isens bevegelsesretning. Stripene er dannet av sand og steins som isen sopte med seg langs bunnen. Så uansett hvor du går i Østmarka vil du alltid bli minnet om hvordan istidene har formet landskapet og lagt grunnlaget for den naturen vi opplever i Østmarka.

En spe liten bekk på vei mot havet. Foto: Espen Bratlie.

Vassdragenes vei mot havet

Dagens Østmarka-landskap er som tidligere nevnt et resultat av fascinerende prosesser som har ført til at grunnfjellslandskapet i Østmarka er preget av avrundete koller og langstrakte åskammer. Elver og innsjøer følger i all hovedsak nord-sørgående søkk og daler der forkastninger og svakhetssoner har gjort berggrunnen mer utsatt for forvitring og erosjon, som igjen er forsterket av istidene.

De mest markerte sprekkesonene på det geologiske kartet omfatter sonen som løper langs Elvåga, over Ellingsrud og inn Djupdalen, samt en sone over Nøklevann og Lutvann til Grorud. Mellom disse finnes en krum svakhetssone fra Nøklevann over Puttjern («P» på kartet) mot Ellingsrud. At det er slitsomt å krysse disse strukturene fra vest mot øst, har både skiløpere, turgåere og O-løpere lagt merke til. Under jorden vil fjellet i svakhetssonene være sterkt oppsmuldret og vannførende – noe man smertelig fikk erfare ved fremdriften av Romeriksporten.

Vassdragene i Østmarka følger altså i hovedsak de nord-sørgående strukturene, men allikevel kan vi si at de renner i alle retninger! Og har du tenkt over hvor de havner tilslutt? Smalvann, Rundvann og Svartoren er for eksempel begynnelsen på Mossevassdraget, som renner via Langen, Våg og Mjær ned Hobølelva og via Vansjø ut i Mossesundet og Oslofjorden.

Rausjøvassdraget er en del av Børtervassdraget, som renner mot øst via Børterelva – også kalt Igna – til Øyeren, som er en del av Glomma, og som til slutt forenes med havet i Hvaler-skjærgården.

Hydrologen Lars-Evan Pettersson har gjennomført en omfattende kartlegging av vassdragene i Østmarka, og det kan du lese mer om i denne artikkelen.

Grunnlaget ble lagt for 200 millioner år siden

Mot nord har vi Losby-vassdraget som tar med seg vannet fra mange av de flotte innsjøene nord i Østmarka og videre derfra ut i Øyeren. Det samme er tilfellet med Elvåga-vassdraget, som har sitt opphav i traktene ved Eriksvann,

Selv om avstanden mellom Lutvann og Puttjernene er kort, så renner vannet fra Puttjernene mot nord og havner i Øyeren, mens Lutvann, Kroktjern og Hauktjern er starten på Ljanselv-vassdraget som renner ut i Bunnefjorden. Og våre vestlige vann; Ulsrudvann og Solberglivann, tar en avstikker via Østensjøvannet før vannet møter Alnaelva i vest og videre gjennom Lodalen og Middelalderparken til havet.

Østmarkas vann, bekker og elver er for mange selve prikken over i-en når vi er på tur. Grunnlaget for disse ble lagt av geologiske prosesser for minst 200 millioner år siden.

I åskanten litt nordøst for Bindingsvann kan du finne en stor og flere mindre jettegryter. Foto: Bjarne Røsjø.

Østmarkas vegetasjon utvikler seg

Da isen forsvant var kollene slipt og nærmest fri for løsmasser. Andre steder var det grusavsetninger og løsmasser som isen hadde lagt igjen, eller som breelvene hadde sortert på sin vei. Og de lavere delene var dekket av havet, som etter hvert trakk seg tilbake. Eller mer korrekt, så steg landet gradvis da trykket fra iskappen forsvant. Men var det ikke noe som manglet? Jo, det var ikke noe organisk jordsmonn eller myrer, ingen blomster eller trær, og dyrelivet var begrenset til sjøen, samt fugler og noen få dyr som vi i dag forbinder med fjellet.

Ganske umiddelbart etter at isen forsvant slo de første plantene rot. Pionerplantene var hardføre urter og etter hvert dvergbusker som vi i dag forbinder med fjellet. Basert på undersøkelser fra andre deler av Østlandet kan vi anta at Østmarka etter hvert ble dekket av lysåpen bjørkeskog, før furua overtok.

For om lag 8500 år siden starter en varmeperiode som varer i ca. 3000 år. Da kan vi anta at vegetasjonen i Østmarka var preget av varmekjære løvtrær som svartor, alm og hassel. Siden overtok eikeskoger, lind og etter hvert ask på steder med det beste jordsmonnet. For om lag 5500 år siden endret klimaet seg og de varmekjære trærne fikk gradvis mindre utbredelse, og vi kan anta at Østmarka gradvis fikk en vegetasjon som er mer lik dagens.

Du kan lese mer om Vegetasjonstyper og planteliv i Østmarka i denne artikkelen, som er skrevet av Sigmund Hågvar.

Grana er en nyere innvandrer

Men er det ikke et treslag som jeg ikke har nevnt? Jo, helt riktig! Hvor blir det av grana? Grana var det eneste treslaget som innvandret fra øst, og i motsetning til de andre trærne brukte den lang tid på sin reise fra Mellom-Europa, via Finland og Sverige, før den etablerte seg i Østmarka for om lag 1400 år siden. Siden har den skygget vekk mye av de andre trærne, men furua holder fortsatt stand på kollene og rabbene, til glede for oss Østmarka-travere.

Vi Østmarka-travere sier som Sigurd Senje i boka Østmarka: Og så er det furua da, Norges vakreste bartre med sine røde stammer og varierte oppadstrebende kroner: Furua løfter greinene sine glad mot himmelen fra rabber og moer i Østmarka.

Dagens vegetasjon i Østmarka tilhører to av Norges seks vegetasjonssoner, som i all hovedsak er bestemt av temperatur og nedbør, som igjen er påvirket av høyden over havet, avstand fra havet og beliggenhet på nord-sør-gradienten. De østlige delene av Østmarka, som blant annet består av de to naturreservatene våre, tilhører den sørlige barskogsone som domineres av barskog med innslag av noe varmekjær vegetasjon.

Mesteparten av Østmarka tilhører edelløv- og barskogregionen som er typisk for områdene rundt Oslofjorden. Her er det mer vanlig med varmekjære løvtrær som svartor, ask, eik, lind og alm, men i motsetning til i varmetiden danner disse kun små bestander. Grana dominerer på god jord, mens furua holder stand på skrinn og næringsfattig jord som på kollene. Det er nok hevet over tvil at skogbruket har bidratt til å framelske grana, slik at innslaget av løvtrær hadde vært adskillig større hvis skogen hadde fått leve sitt eget liv.

Utvikling av jordsmonn og myrer

Ved istidas avslutning fantes det, som nevnt, ikke organisk jordsmonn eller myrer i Østmarka. Begge deler har utviklet seg i løpet av de om lag 10 000 årene som har gått siden isen forsvant. Jordsmonnet er faktisk en av våre viktigste naturressurser, som sammen med vann og luft danner grunnlag for livet i Østmarka og på jorda for øvrig.

Samtidig er jordsmonnet nettopp dannet av livet, det vil si at det er rester av vegetasjon og dyr som brytes ned av bakterier, sopp, insekter, meitemark og mange andre organismer, i en prosess som også påvirkes av temperatur og nedbør (klima). Vegetasjonsdekket legger et beskyttende lokk over jordsmonnet, men når dekket fjernes i løpet av en dag, for eksempel ved hjulspor etter hogstmaskiner eller slitasje på stier etter et terrengsykkelritt, brytes jordsmonnet raskt ned og fraktes vekk av vannet som tar tak i jordsmonn og løsmasser. Slik kan et jordsmonn som har brukt flere tusen år på å dannes forsvinne i løpet av meget kort tid, og det tar like lang tid å bygge det opp igjen.

Fra gjengroingstjern til myrer

Myrene våre i Østmarka bidrar til den spennende variasjonen i landskap, vegetasjon og dyreliv som vi opplever når vi er på tur. Myrene er egne økosystem med høy grunnvannstand, noe som fører til oksygenfattige forhold. Derfor går nedbrytningen av dødt organisk materiale så langsomt at det hoper seg opp og danner torv som ligger i tykke lag nedover i myra. Dannelsen av ei myr er ofte et trinn i en økologisk suksesjon der et tjern gror igjen og til slutt blir myr. Noen av myrene i Østmarka har derfor en gang i tiden vært små tjern og pytter, og mange av dagens tjern er på god vei til å bli myr om enn ikke i vår levetid.

Og det passer godt å avslutte dette kapitlet om hvordan Østmarka ble slik den er i dag, med et bilde som viser et slikt gjengroingstjern: Bukketjern. Da Sverre M. Fjelstad ble spurt om å trekke fram noen spesielt fine steder i Østmarka, var dette et av de stedene han nevnte. – Der kan du fortsatt oppleve en tilnærmet uberørt villmark, til tross for at det egentlig ikke er særlig langt til parkeringsplassen ved Bysetermåsan, sa Sverre.

Bukketjern er et typisk gjengroingstjern og et av Sverre M. Fjelstads favorittsteder i Østmarka. Bedre attest går det neppe an å få, for et tjern. Foto: Bjarne Røsjø.