Østmarka forteller om voldsomme naturkrefter på slutten av siste istid

For mellom 11 000 og 12 000 år siden ble det som i dag er Østmarka utsatt for voldsomme naturkrefter da den siste istiden gikk mot slutten. Istiden hadde begynt for ca. 117 000 år siden, og den skandinaviske innlandsisen var mer enn 3000 meter tykk over Nord-Sverige da klimaet var på det kaldeste. – Trolig var isen også mer enn 2000 meter tykk over det som nå er Østmarka, forteller forskeren Anders Romundset fra Norges geologiske undersøkelse (NGU).

Isen begynte å smelte for ca. 20 000 år siden, men det gikk sakte i starten. Et kraftig tilbakeslag med en ca. tusen år lang periode (Yngre dryas) med svært kaldt klima markerte det endelige punktum for istida. – Denne kuldeperioden førte til dannelsen av Raet og tok slutt for ca. 11 700 år siden. Etter dette smeltet isen raskt, og de siste isrestene hadde smeltet helt bort fra Sør-Norge for omtrent 10 000 år siden, forteller Romundset.

Breene og breelvene med smeltevann fraktet med seg store mengder grus, sand og leire som ble avsatt under isen, ved brefronten og i havet. I Østmarka finner vi spor etter dette i stedsnavn som Sandbakken og Grusbakken.

Boret i myrer og tjern

Anders Romundset har ledet et forskningsprosjekt som blant annet gikk ut på å utføre 42 grunnboringer på ulike steder rundt Oslofjorden. De har boret i myrer og tjern og hentet opp opptil ca. ti meter lange sedimentkjerner, som senere er blitt studert med mikroskop og radiokarbondatering i laboratoriet. Sju av grunnboringene foregikk i Østmarka: Ved Afrikaputten, Paradisputten, Tretjerna, Smørholet, Søndre Trollvann, Askevann og et navnløst myrhull nordøst for Olavsmyr. Forskerne valgte å uoffisielt bruke navnet Mikismyra for myrhullet, oppkalt etter feltmedarbeideren Mikis van Boeckel. Se faktaboksen til slutt i artikkelen for nærmere beskrivelse av stedene.

Hensikten med prosjektet var å studere den marine grensen, som er betegnelsen på det høyeste havnivået etter siste istid. Forskningsprosjektet har blant annet gjort det mulig å tegne nye kart over strandlinjene på Østlandet omkring slutten på siste istid. Geologer og arkeologer mener at kartene vil være nyttige blant annet for naturforvaltning og kulturminner, samt for arealplanlegging og forståelsen av kvikkleireforekomster i regionen. De kan også brukes i undervisning og til formidling av naturhistorie.

Tidligere undersøkelser har vist at den marine grensen stod ca. 210 meter over dagens havnivå i Oslo-området. Årsaken til dette er at jordskorpen under istiden ble presset ned fordi innlandsisen veide enormt mye, men i tillegg var havnivået lavere enn i dag fordi enorme vannmengder var bundet opp i innlandsisen. Da isen begynte å smelte, begynte både havnivået og jordoverflaten å stige etter hvert som isen smeltet. Havnivået etter istiden har steget ca. 130 meter som et globalt gjennomsnitt, men landhevingen ved Oslo har vært mye større.

– Høyden på den marine grensen varierer mye langs norskekysten, og den høyeste grensen finner vi i Oslo-området. Våre nye undersøkelser viser at den marine grensen her sto noen få meter høyere enn tidligere antatt. Vi har også fått fram nye opplysninger om hvordan og hvor fort landhevingen og isavsmeltingen skjedde, forteller Romundset.

Den viktigste grensen i norsk natur

Den marine grensen er kanskje den viktigste grensen i norsk natur, fordi den forklarer veldig mye av variasjonen i naturen, forteller Romundset. Den beste jordbruksjorda i Norge ligger under grensen, gjerne på sand og leire som ble dannet da området var oversvømt av havvann. Men noen av disse områdene har også kvikkleire og er utsatt for store og små leirras. Naturen over den marine grensen er gjerne mer karrig – og grensen går rett gjennom Østmarka.

Den marine grensen er også viktig for arkeologene. Anders Romundset forteller at noen av de eldste sporene etter mennesker i Norge stammer fra de som vandret inn fra det som i dag er Sverige, og de slo seg ned kanskje et par kilometer fra iskanten. Ved Elgsrud i Sørmarka er det funnet to nesten 11 000 år gamle boplasser, som er blant de aller eldste boplassene i landet.

– Havet utenfor en isbre er fullt av liv, og etter kort tid gjelder det samme landet som blir avdekket når isen smelter. Her var det rike muligheter for jakt og fiske, forteller han.

Askevannet var hav men ble innsjø

Askevannet nær Sandbakken er et illustrerende eksempel på forskernes fremgangsmåte. Det idylliske vannet ligger godt under den marine grensen, i nordenden av et terrengsøkk som har fått det frodige navnet Maigrasdalen etter et gammelt navn på mjødurt.

– Vi valgte Askevann og de andre stedene i Østmarka fordi vi ville undersøke såkalte isolasjonsbassenger. Dette er betegnelsen på forsenkninger i terrenget som etter istiden i en periode har ligget under havnivået, men som på et eller annet tidspunkt har kommet over havnivået som følge av landhevingen. Da går bassenget over fra å ha et marint miljø – preget av saltvann og alt som lever der – til å først ha et brakkvannsmiljø i en kort periode, og så blir det fullstendig ferskt, forteller Romundset.

Askevannet er ca. 10-12 meter dypt, og forskerne tok prøver fra bunnen av innsjøen ved hjelp av en spesialbygd flåte. De boret nedover i bunnsedimentene til de møtte fast fjell, før de hentet opp en fin borkjerne. De øverste par meterne av borkjernen inneholdt som ventet sedimenter (gjørme) som er avsatt i ferskvann, over et tynt lag som gjenspeilet en forholdsvis kort fase med brakkvann. Under der igjen fant forskerne overgangen til den marine fasen. Forskerne brukte karbondatering av makro- og mikrofossiler for å bestemme alderen på sedimentene i brakkvannsfasen.

– På den måten fant vi ut at Askevannet ble isolert fra havet og ble til en innsjø for ca. 10 600 år siden, med en feilmargin på omtrent 100 år i begge retninger. Askevannet ligger i dag ca. 145 meter over havet (moh), mens den marine grensen ligger på ca. 210 meter moh. Da ser vi at det har skjedd en veldig stor landheving og at strandlinja har falt 65 meter allerede for 10 600 år siden, forteller Romundset.

– Vi vet samtidig at på dette tidspunktet lå fronten til innlandsisen ved Minnesund, og Romerike var da en havbukt. Svært mye av endringen i fjordlandskapet ved Oslo skjedde altså mens isavsmeltingen fremdeles pågikk, tilføyer han.

Terrenget rundt Olavsmyr ble vasket av bølger

Det høyestliggende isolasjonsbassenget som ble studert av forskerne heter i dag Olavsmyr (213 moh.), og der boret forskerne gjennom knappe åtte meter med torv. Deretter viste boreprøven en tynn brakkvannsfase, og under den igjen fant forskerne et par centimeter med marine sedimenter. Dette viste at Olavsmyr løftet seg over havnivået nesten samtidig som isen forsvant fra området – for rundt 11 300 år siden.

Oppstikkende deler av terrenget både ved Olavsmyr og ellers i Østmarka er preget av karrige knauser med lite vegetasjon. – Det skyldes at alt landskapet under den marine grensa har blitt kraftig vasket av bølger i en periode da området lå ved strandkanten. Denne vaskingen pågikk helt til terrenget var blitt løftet høyt nok opp til å unngå bølgene, forteller Romundset.

Da forskerne boret ned til berggrunnen i Tretjerna, Paradisputten, Afrikaputten og (Mikismyr), fant de ingen spor etter en marin fase. Disse småvannene ligger i dag mellom 216 og 233 meter over havet, og fraværet av funn viser at de har ligget over den marine grensen. Myra og tjernet som heter Smørholet nord for Sandbakken ligger i dag ca. 200 meter over havet, og der fant forskerne at dagens myrputt ble løftet over havnivået for mellom 11 400 og 10 800 år siden.

Bedre kunnskap om avslutningen på istiden

– Det viktigste med dette prosjektet er at vi har utviklet ny kunnskap om isavsmeltingen og landhevingen på Østlandet, forteller Romundset. – De tidligere undersøkelsene i dette området ble gjennomført for mange tiår siden og var modne for en justering og oppdatering, særlig når det gjelder tidsbestemmelsene (kronologien). De nye resultatene er mer nøyaktige og svært interessante for både geologer og arkeologer.

Den markerte klimaforverringen ved slutten av istiden som har fått navnet Yngre Dryas gjorde at isfronten lå nokså stille en stund og dannet den markerte endemorenen – Raet – som vi finner igjen over hele Skandinavia. De nye resultatene viser at iskanten begynte å smelte vekk fra Raet for 11.600 år siden, og 200 år seinere lå isfronten ved Ski. Hele Østmarka og store deler av Oslo-området ble isfritt for rundt 11 300 år siden.

– De nye undersøkelsene viser at isfronten trakk seg tilbake nordover fra Raet-området til Minnesund med en gjennomsnittsfart på 115 meter i året. Samtidig skjedde landhevingen i starten veldig raskt, kanskje falt strandlinjen i Østmarka med mer enn 15 cm hvert år helt i starten. Etter hvert avtok dette, og strandlinjas fall som følge av landheving har gått jevnt og trutt de siste ca. 7000 årene – med en gjennomsnittlig rate på 8 millimeter i året. Selv i dag er landhevingen betydelig her, men dessverre ikke stor nok til å motvirke havnivåstigningen, om det går slik klimamodellene indikerer, forteller Romundset.

Norges eldste forsker deltok

En av deltakerne i prosjektet var geologen og botanikeren Kari Henningsmoen, som fylte 102 år i mai 2025 og dermed trolig er Norges eldste aktive forsker. To av de andre forskerne i prosjektet – geologen Rolf Sørensen og botanikeren Helge Høeg – er også seniorer. Alle medforfatterne har lest og kommentert artikkelen, og de tre seniorene har bidratt med tidligere innsamlet forskningsmateriale fra flere tiår, som ikke tidligere var publisert. – Dette har hatt stor betydning for det endelige resultatet, forteller Romundset.

– Det er av stor betydning for forståelsen av Østmarkas naturhistorie at disse undersøkelsene er gjennomført og publisert. For meg er det ekstra spennende at torv og sedimenter fra kjente og kjære myrer og tjern i Østmarka har bidratt til å skrive om på historien om hvordan Østmarka ble til, sier styreleder Helga Gunnarsdottir i Østmarkas Venner.

– Grunnen er at dette var mitt fagfelt fra Universitetet i Oslo, og Kari Henningsmoen var min veileder under studiene, først hovedfag og siden doktorgrad. Hun lærte meg utrolig mye om naturen og er, som meg, opptatt av å verne om den. Hun har tross sin høye alder fulgt med på og heiet på oss i Østmarkas Venner og gleder seg over at Østmarka har blitt nasjonalpark, tilføyer Gunnarsdóttir.

Den vitenskapelige artikkelen:
Anders Romundset, Isak Roalkvam, Mikis van Boeckel, Fredrik Høgaas, Kari E. Henningsmoen, Helge I. Høeg og Rolf Sørensen: Shoreline and deglaciation chronology in southeast Norway. Publisert 2.juli 2025,Wiley Online Library.

Mer om naturen i Østmarka:

Norges geologiske undersøkelse: Nye kart over fortidas strandlinjer på Østlandet. Publisert 2. september 2025.

Østmarkas Venner: Slik ble Østmarka til. Publisert i 2016.

Odd Nilsen: Østmarkas berggrunn: Geologi til glede og besvær. Publisert 25. september 2012

Østmarkas Venner: Fuglelivet i Østmarka

Østmarkas Venner: Vegetasjonstyper og planteliv i Østmarka

Østmarkas Venner: 13 vassdrag med 260 innsjøer og tjern