Til hovedinnhold

Insektlivet i Østmarka

Med sin spennende mosaikk av tørre furuåser, fuktige gransøkk, vann, bekker og myrer gir Østmarka grunnlag for et rikt og variert insektliv.

Sitronsommerfuglen er vårens budbringer. Eggene legges på trollheggbusker, hvor den grønne larven nesten går i ett med bladet. Foto: Ove Bergersen.

Tidlig om våren er den gule sitronsommerfuglen på vingene for å legge sine egg på trollheggbuskene. På varme sommerdager surrer vakre øyenstikkere elegante langs breddene av skogstjernene, mens de skinner i blått, grønt eller rødt. Og i stille, dunkle høstkvelder er frostmålerne på vingene og flagrer som lysende punkter mellom granstammene.

Om det er mygg i Østmarka? Selvsagt. Den får vi leve med, her som andre steder. Spør fluesnapperen, løvsangeren og linerla hva Østmarka hadde vært uten myggen. Spør ørreten om hva fluene er godt for.

Og spør gjerne økologen om insektenes betydning i naturen. Da trekker økologen pusten: Bestøvning av Markas blomsterprakt, matkilde for fugl og fisk og mye annet, omsetning av alt som dør i skogen, omgjøring av døde trær til nytt jordsmonn – kort sagt: Uten insektene stopper naturen. Intet mindre.

Døde trær skaper artsrikdom

La oss nå følge økologen inn i Østmarka. Forskere fra Ås-miljøet har gjort en del interessante detaljstudier av insekter og andre smådyr som gjør en av Markas viktigste jobber: Nedbrytning av trær som dør. Vi tar en tur inn i de døde trærs verden. Dette er en artsrik og økologisk spennende verden der vi begynner å forstå en del, men hvor vi fremdeles bare har tittet inn gjennom nøkkelhullet. Eller barkbillehullet, om du vil.

Så lenge et tre lever, klarer det stort sett å motstå angrep fra mylderet av nedbrytere, som bakterier, sopper og insekter. Treet forsvarer seg med beskyttende bark, og sår tettes med kvae eller gror igjen. Men noen steder får nedbryterne innpass i levende trær, kanskje der en grein knekker av. Råtesopper bryter gjennom treets forsvarsverker og dreper det langsomt.

Et heldødt tre koloniseres raskt av en rekke ulike nedbrytere. Blant disse er en lang rekke spesialiserte biller. Noen arter må ha nylig døde trær, andre foretrekker middels nedbrutte, og til slutt flytter de artene inn som gjør sluttjobben med å danne jord.

En sjelden og vakker billeart er sinoberbillen. Den utvikler seg som larve under barken på nylig døde, store ospetrær. Arten er påvist i Østmarka, og det er gjort forsøk med å drepe osper for å gi arten bedre betingelser. Til og med dynamitt er blitt brukt av kreative forskere for å kappe av ospetrær og produsere fristende høystubber for arten.

Vi vet i dag at mengden død ved er den faktor som mest av alt bestemmer artsrikdommen i skogslandskapet. I de norske skogene er hele seks tusen arter avhengig av død ved for å leve! Halvparten av disse er insekter, en tredjedel er ulike sopper, og resten er moser, lav og diverse småkryp. Jo mer døde trær en skog inneholder – stående og liggende – jo mer artsrik er den.

Mange synes at forekomst av døde trær virker skjemmende eller uryddig, og har kanskje et idealbilde av en skog som en velpleiet, ryddig park. Men når folk får informasjon om verdien av dødt trevirke, slik at ”biomangfold-brillene” kommer på, endres gjerne oppfatningen. Her er det plass for ”død ved-safari”, ”kjuke-safari” eller ”insekt-safari”. La oss her og nå ta en liten ”kjuke-insekt-og-midd-safari”!

Sinoberbilla er både sjelden og vakker. Den finnes i Østmarka og utvikler seg under barken på nylig døde osper. Foto: Anne Sverdrup-Thygeson

Kjukenes verden

Kjuker er sopper som bryter ned trevirke. De ser oftest ut som små hyller på døde stammer. Hele 232 arter er hittil registrert i Norge. Blant de vanligste er knuskkjuke som er typisk på døde bjørker, og rødrandkjuke som kan være tallrik på døde granstokker. Ora har sin orekjuke, selja sin seljekjuke, ospa sin ospekjuke, og så videre. Men hver kjukeart kan ofte leve på flere treslag.

Hva har dette med insekter å gjøre? Jo, så lenge kjuka er levende, vokser og suger næring fra stammens indre gjennom sitt nettverk av mycel-tråder, klarer den å beskytte seg mot alle som vil spise dem. En kjuke er nemlig en flott ”matpakke” som det er kamp om å flytte inn i. Og det skjer raskt når kjuken omsider dør.

Selvsagt er det om å gjøre å være først. Og ikke overraskende: den som kan fly og som har god luktesans, vinner. En billeslekt som heter Cis, med mange arter, lander først. Hver av artene foretrekker lukten av visse kjukearter, slik at de fordeler seg på de ulike kjukene. Dermed reduseres konkurransen mellom dem.

Men også en rekke tovinger sniffer seg fram, blant annet en rekke underlige soppmygger og gallemygger. Også noen små sommerfuglarter kommer for å legge sine egg her. Som ellers i naturen finnes det rovformer og snyltere også i kjuke-biomangfold-verdenen, og spesialiserte snylteveps og rovinsekter lander også på ”matpakken”. Larvene av biller og tovinger gnager seg ganger inne i kjuken og eter den opp fra innsiden, mens de jaktes på av snyltere og rovformer.

Også en annen gruppe smådyr etablerer seg. Det er ørsmå midd som borrer seg inn i kjuken og setter i gang en regulær befolkningseksplosjon. Men siden midd ikke kan fly, er disse middartene relativt uspesialisert. Hver av dem kan leve i flere kjukearter, i motsetning til de kresne kjukebillene. Her ser vi hvordan billenes evne til å fly og lukte gjør at de kan spesialisere seg på visse kjukearter, mens de trege middene må ta til takke med nærmeste kjuke. De er generalister.

Rødrandkjuken er vakker sopp som fortjener sitt navn! Den er levested for en hel liten verden av ulike insekter og midd. Særlig etter at den er død, flytter mange organismer inn og konkurrerer om å spise den opp. Etter ca. 5 år er kjuken blitt til støv. Foto: Bjarne Røsjø.

Den levende, døde veden

Da forlater vi kjuke-spesialistene og ser litt på de insektene som bryter ned selve stammene. Blant dem som vil ha nylig dødt trevirke finner vi vakre, metallskinnende praktbiller og flotte trebukker med lange følehorn. Larvene til disse gruppene lever under barken og spiser av det næringsrike kambiet. Også disse bruker luktesansen for å finne fram til ferske stokker, og etter et par år er kambielaget oppspist.

I denne gruppen finner vi også flere barkbillearter. Noen av disse kan gjøre skade på levende skog, men det er sjeldent. Til vanlig er barkbillene nyttige nedbrytere. Ikke nok med det, men når de har flyttet ut etter 2-3 år, brukes deres gamle gangsystemer av en rekke andre arter, som lever av deres avfall og av ulike mikrosopper.

Ikke mange vet at barkbillene på den måten lager levesteder for andre insekter! At biller under bark generelt er god spettemat, er velkjent, men barkbillene fortjener også litt honnør for deres produksjon av levesteder for andre.

Når mange dødved-levende biller er i stand til å fly, og har god luktesans, kan de kanskje finne døde trær som ligger litt avsides? Ja, det viser seg at en del insekter klarer det. Derfor er all død ved i skogen verdifull for insektenes mangfold. Men noen arter har dårlig spredningsevne. Flest arter, og flest sjeldne arter, finner vi der det er mye død ved. Og særlig der hvor det har vært mye død ved over lang tid. Det gjelder både insekter og kjuker.

Den flotte moskusbukken lukter svakt av moskus. Larven lever 3-4 år inne i veden på svekkede seljetrær. Det er et trygt sted, hvis ikke en spette klarer å hakke den ut. Foto: Ove Bergersen.

De flittige bestøverne

Når vi plukker blåbær, kan vi jo sende en takk til alle flittige humler som har foretatt bestøvningen. Marka huser også mange arter av villbier, som lever sitt stille liv og flytter blomsterstøv fra blomst til blomst. I motsetning til humlene som har et helt hoff av arbeidere i bolet sitt, er villbiene enslige mødre som må gjøre alt selv.

Hun finner for eksempel et hull i en stokk der en trebukk har krøpet ut. Her inne legges rader av matpakker etter hverandre, hver med ett egg på toppen. Maten er en pollenklump, og det er skillevegger mellom hvert kammer. Da lurer du på hvordan den innerste kommer ut når den klekker? Jo, de ytterste klekker gjerne først. Kanskje har du funnet slike rare hulrom når du har kløyv en vedkubbe som har ligget lenge?

Kommer du til et sted hvor det er rikt med blomster, er det spennende å sitte ned og betrakte bestøvernes flittige arbeid. Sommerfugler i ulike former og farger kommer stille flagrende, mens tunge humler kommer hurtig med kraftig summing. Forsiktige blomsterfluer i gult og svart står nølende helt stille i lufta før de lander forsiktig. Store og små villbier er travle og holder seg kanskje bare til en utvalgt blomstertype.

Her er mange bestøvere i samme blomst – for noen få sekunder. Så er hver av dem på farten til nye blomster. I midten en humlebille. Larven utvikler seg i morken ved, oftest av bjørk. Foto: Sigmund Hågvar.

Blomsterskjermen som landingsplass

Finner du et sted med store skjermplanter, kan du oppdage forskjellige arter av langhornete trebukker. De bruker gjerne blomsterskjermen som landingsplass. Og er du heldig, ser du også en av de store, metallglinsende gullbasse-billene. De er tunge, sterke langdistanseflygere. Ta gullbassen gjerne i hånden så du kan beundre den vakre billen ordentlig. Den biter ikke. Kaster du den til slutt høyt opp i lufta, drar den straks brummende videre.

Ser vi nøye etter, er Markas blomster veldig ofte besøkt av ulike arter fluer og mygg. Ja, blant disse gruppene har vi viktige bestøvere. Det finnes så utrolig mange arter av fluer og mygg, og de aller fleste av disse er ikke til noen plage for oss. Men de holder altså Markas blomsterprakt ved like. Også de unnselige plantene, de vi bare legger merke til når vi stopper opp.

Men pollineres må de alle. Fra blomstenes ”synspunkt” er det konkurranse om å lokke til seg insekter for bestøvning. Blomstene annonserer og lokker med både form, farger og dufter. Insektene kan se andre bølgelengder av lyset enn vi gjør, slik at blomster som ser kjedelige ut for oss kan se ganske annerledes og spennende ut for et insekt. Og dufter som vi ikke kjenner kan være selve nøkkelen til vellykket bestøvning.

Vi nevnte den vakre, gule sitronsommerfuglen i starten. Den er vårens budbringer, når den viser seg på en av de første soldagene. Noen få andre sommerfugler overvintrer som voksne. Blant dem er neslesommerfuglen og dagpåfugløyet – to skjønnheter. Begge disse legger sine egg på brennesle!

De hårete larvene er lette å fóre opp i et glass, bare du plukker noen nesleblader hver dag til dem. Til slutt henger larvene seg opp, larvehuden sprekker opp og en elegant puppe kommer til syne. Noen uker senere kan du oppleve å se den vakre sommerfuglen klekke, folde ut vingene og bli til et under.

Men vi må ikke glemme sørgekåpen, en av de store og vakre Østmarka-sommerfuglene! Med sin gulhvite sørgerand er den lett å kjenne, men man blir glad og ikke sørgmodig av å se den. Enkelte år er den tallrik om våren, mens den andre år ikke er å se. Larven lever av bjørkeblader, så det er ikke mangel på næringsplanter. Hva er det som gjør at bestanden svinger så kraftig? Nei, det vet ingen.

Gullbassene er i slekt med tordivlene og er raske og stødige flygere. Man finner dem gjerne i de store blomsterskjermene. Larven til denne arten utvikler seg inne i maurtuer! Foto: Ove Bergersen.

Vann: Insekter over, på og i

Følger du en øyenstikker en stund, ser du at den ofte patruljerer en viss strekning av stranden og jager vekk andre. Det er hanner som forsvarer sitt territorium. Under parringen danner flere arter et ”parringshjul”, der hannen holder hunnen fast over lang tid. Hensikten er å blokkere henne slik at ikke andre hanner får parre seg med denne hunnen.

Men nestemann kan benytte seg av et knep: Han kan klare å rive ut spermiepakken og legge inn sin egen i stedet! Slik foregår kampen om hunnene omkring tjernet. Hvem vinner kampen om å føre sine gener videre? Naturen har hatt god tid til å finpusse oppførselen til øyenstikkerne. Dette er urgamle skapninger. Helt tilbake i Karbon, for over tre hundre millioner år siden, fløy det øyenstikkerlignende insekter omkring. De største hadde et vingespenn på 70 cm.

Vi kan også ta en titt under overflaten i dammer og vann. Der finner vi øyenstikkerlarvene, som gjerne bruker et par år på å utvikle seg. De er effektive rovdyr med utskytbar fangmaske og sterke kjever. Også vannkalvenes larver er rovdyr, de er mørke biller som svømmer i vann og dammer. Vannkalver er typiske ved at de ”henger” korte stunder i overflaten for å få skifte ut luftlageret under dekkvingene.

Sørgekåpen er vakker, til tross for navnet. Larven lever av blader på løvtrær som bjørk og selje. Foto: Ove Bergersen.

Ellers er vannløperne spennende dyr: det er teger som spaserer og hopper bortover vannflaten med sine lange bein. Hår på beina gjør at de ikke bryter gjennom overflatehinnen.

Endelig må hvirvlerne nevnes: sølvglinsende biller som hvirvler omkring på vannoverflaten, ofte i stor fart. Klarer du å få fatt i en, og har du lupe med (eller snu kikkerten, da har du lupe), så titt på øynene til dette rastløse vesenet. Øynene er todelt! De ser både over og under vannet samtidig. I tillegg til å se etter bytte på overflaten, må de se nedover i vannet for ikke å bli spist av en fisk. Kanskje ikke så rart at de alltid er på farten?

To blåvannymfer (Coenagrion pulchellum) i parringshjul. Den blå hannen holder den gulgrønne hunnen i et fast grep for å hindre andre hanner i å komme til.. Foto: Ove Bergersen.

Alt vi ikke vet

En sikker vinner i barnehagen eller i klasserommet er et lite akvarium hvor du slipper oppi vannkalver, hvirvlere, vannløpere, øyenstikkerlarver og annet som du kan håve opp fra dammer og tjern. Selv de ørsmå vannloppene som svømmer rykkvis er spennende å se på. De er faktisk krepsdyr. Og viktig mat i systemet.

Vi har bare tittet inn gjennom nøkkelhullet når det gjelder å forstå insektenes verden. Det betyr at det er mye spennende å utforske for de to nærliggende universitetene i Oslo og Ås. Når vi tar vare på natur, som skogslandskapet i Østmarka, tar vi også vare på naturens hemmeligheter. Vi bevarer en skattkiste av potensiell kunnskap. Mens forskerne langsomt avslører nye fenomener, kan vi alle glede oss over å oppleve insektenes livsutfoldelse og skjønnhet. Og vi kan alle undre oss, og gjerne nyte vår undringsglede.

Den grønne sandjegeren er en flott løpebille som du kan oppdage på tørre, sandete steder. Men prøver du å ta den, flyr den gjerne raskt unna. Larven lever nedgravet i sanden med bare hodet over, klar for å snappe forbipasserende småkryp. Foto: Ove Bergersen.

Les mer:

Tore Randulff Nielsen: Blomsterfluene: Viktig og artsrik insektgruppe i Østmarka. Publisert 9. september 2021.

Tor Ødemark: Sommerfugldalen – noe helt for seg selv. Publisert 5. juni 2018