Steiner og trær er hele samfunn

Sjelden har så mange gått så sakte fra Bysetermåsan til Kjerringhøgda og tilbake igjen, og sjelden har så mange lært så mye underveis. En gruppe lav-interesserte vandrere gikk nemlig i hælene på Einar Timdal, som er professor i plante- og soppsystematikk med lav som spesialfelt. Fotfølgerne hans var med på en tverrfaglig kartlegging av artsmangfoldet i Østmarka nasjonalpark søndag 13. september.

Timdal hadde ikke kommet mer enn en par meter bort fra grusveien før han stoppet ved ei bjørk der han straks fant vanlig kvistlav, som finnes på de fleste trær i Norge. Kvistlaven vokser helst på trær med såkalt fattigbark, som har lavt innhold av kalsium og derfor lav pH. Du kan finne kvistlav særlig på gran, furu og bjørk, men den kan også vokse på berg og på bakken i fjellet.

Det finnes antakelig mer enn 25 000 arter lav i verden, og det er registrert ca. 2200 i Norge. Det kan være vanskelig å se forskjell på mange av lavene, men de fleste kan lære seg å se forskjell på for eksempel kvistlav, begerlav, traktlav og reinlav. Det finnes riktignok åtte forskjellige arter kvistlav i Norge, men et fellestrekk er at alle er hule og kvistliknende.

Begerlavene har et lite beger i enden av den oppreiste delen av lavkroppen (thallus), mens de nokså like traktlavene har et hull i bunnen av begeret. Reinlavene er rikt grenete og dekker gjerne store arealer på fjellet og i åpen, tørr barskog. Den mest kjente av dem er kanskje kvitkrull, som er et viktig vinterfôr for rein og dessuten så dekorativ at den ofte brukes i kranser og blomsterdekorasjoner.

Økt interesse for artskartlegging

Etter at Østmarka nasjonalpark ble opprettet har det blitt økt interesse for artskartlegging i området. FN har dessuten erklært 2021–2030 som tiåret for naturrestaurering, og Miljødirektoratet har tilskuddsordninger der kommuner, fylkeskommuner, organisasjoner og privatpersoner kan søke om midler. Den internasjonale Naturavtalen som Norge har signert sammen med 195 andre land, har som mål at restaurering skal være igangsatt i 30 prosent av ødelagt natur innen 2030.

Ca. 30 interesserte møtte opp på Bysetermåsan om morgenen denne søndagen, alt fra erfarne artseksperter til nysgjerrige nybegynnere. Sammen skulle de undersøke artsmangfoldet i et område der naturen både er vernet og skal restaureres, og registrere funnene på nettsiden Artsobservasjoner – som er Norges største database for biologisk mangfold. Tjenesten skal støtte folkelig medvirkning i registrering av artsmangfoldet. Etter en kort innledning fordelte turdeltakerne seg på fire grupper som skulle se nærmere på henholdsvis lav, mose, sopp og zoologi.

Området rundt Kjerringhøgda ble valgt denne gangen fordi Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus er i ferd med å restaurere den ødelagte myra vest for toppen, og miljøorganisasjonen Sabima ønsker å måle effektene av restaureringstiltakene over tid.

Myra under Kjerringhøgda ble drenert for mer enn 50 år siden fordi grunneieren trodde det ville bli produktiv skog der, men resultatet var mislykket – som så mange andre steder. Myra ligger nå og tørker ut, og mister dermed evnen sin som karbonlager og flomdemper. Nå skal dreneringsgrøftene tettes igjen slik at vannstanden heves, og langsomt, men sikkert skal området bli ei skikkelig myr igjen.

En ny art for vitenskapen

Lav er en slags blandingsorganisme der en sopp lever i symbiose (samliv) med en eller flere organismer som driver fotosyntese, det kan være grønnalger eller cyanobakterier. Dette gjør at «fellesskapet» kan overleve på underlag som er for karrig for andre organismer.

Det var på ei bjørk som den ved Bysetermåsan at Timdal, som ung student i 1981, fant en syllav med noen rare røde flekker. Han skrev en vitenskapelig artikkel om at dette var en midd-infisert bleiksyl som forsvarte seg mot beiting av midd med et kjemisk våpen som forårsaket de røde flekkene.

I 2022 hadde forskerne ved Naturhistorisk museum kommet langt med å analysere arvestoffet hos alle norske lavarter, og da viste det seg at de rødflekkede syllavene hadde DNA-sekvenser som skilte seg fra andre bleiksyler. I 2025 kom forklaringen: Dette var en ny art for vitenskapen, som nå har fått navnet blodflekksyl (Cladonia rubrotincta). Den skiller seg fra alle andre arter i slekten ved å danne blodrøde flekker på plantelegemet med et pigment som heter rhodocladonsyre. Dette kan du lese mer om i Østmarkas Venners medlemsblad Nytt fra Østmarka nr. 4 for 2025.

Einar Timdal vandret videre og stoppet snart ved en stein som kanskje kom til Bysetermåsan med isen for drøyt 10 000 år siden. De fleste vandrere går rundt steinen og fortsetter videre på sin sti mot Vangen, men Timdal stoppet og fant straks en fokklav og to forskjellige arter kartlav. Steinen var også begrodd av mye annet som helst bør mikroskoperes eller analyseres kjemisk for å kunne artsbestemmes. – En slik stein kan huse et helt økosystem som antakelig er bolig for mellom 10 og 20 ulike arter, stort sett lav, fortalte han.

Like i nærheten fant Timdal både svartfotreinlav og vanlig reinlav, og andre steder langs vandringen mot Kjerringhøgda fant han både pulverrødbeger, rosenlav  stubbesyl, årenever, melskjell, traktlaver, flere knappenålslaver som er indikatorer på gammel ved, og så videre.

– I den bratte kleiva fikk vi anledning til å studere forskjellen på to arter av årenever (Peltigera) som inntil nylig ville vært kalt bikkjenever og brei fingernever. Men nå har DNA-analyser vist at begge disse er komplekser av nær beslektede arter, noe som gjør registreringer i felt vanskelig, forteller Timdal.

På den karrige toppen av Kjerringhøgda fant han en nuddlav (Pycnothelia papillaria), som er typisk for slike tørre furukoller. Sammen med den vokste polsterlav (Cladonia strepsilis) som inneholder en lavsyre som ikke er funnet hos noen andre organismer (strepsilin). Det er hittil påvist om lag 800 ulike syrer hos lavene som gruppe, og vi vet fint lite om betydningen av disse syrene.

– På veien tilbake fra myra lette vi spesielt etter blodflekksyl, og sannelig fant vi den! Ikke mye, men nå er enda en bestand av denne gammelskogsarten registrert, tilføyer lav-eksperten.

Variert natur gir mange sopparter

Anne Christenson er kartleggingsansvarlig i Oslo og Omland sopp- og nyttevekstforening og ledet gruppen som lette etter sopp. Det ble ikke funnet noen virkelig sjeldne sopper, men til gjengjeld fant gruppen mange av de mer vanlige soppene – som kremler. – Kremler er et univers i seg selv med ca. 95 arter bare i Norge. Kremlene som gruppe er lett gjenkjennelige, men ca. 20 prosent av dem må mikroskoperes for å bekrefte arten, forteller hun.

Soppleterne fant også mange ulike arter av skrubb, slørsopp og piggsopp. – Vi fant både de spiselige piggsoppene og flere skjellpiggsopper som kan brukes til å lage soppsoya. Det er også mange ulike slørsopper i Østmarka, men det var litt spesielt å finne en rødskjellslørsopp, forteller Christenson.

Anne Christenson er best kjent i Nordmarka, men forteller at Østmarka er spennende på grunn av den varierte naturen med innslag av tørre rygger med furuskog – som på toppen av Kjerringhøgda. Der er det karrig jord med andre arter enn i den rikere granskogen og i sumpområdet rundt Bysetermåsan.

– En annen ting er at det er færre som plukker matsopp i Østmarka. I Nordmarka er det så mange om beinet at det kan være vanskelig å finne noe særlig, forteller hun.

– Jeg brukte selv mye tid på å komme over bøygen, i den grad jeg har gjort det. En god måte å lære på, er å alliere seg med noen som har kunnskap om moser og som kan vise og forklare, Et godt tips er Moseklubben, som er en del av Norsk Botanisk Forening. Det er alltid fint å ha noen diskutere detaljer med, tilføyer han.

Kartleggerne fant denne gangen blant annet bjørnetorvmose som Hovind hadde ventet å finne i Østmarka, men som ikke var registrert i Enebakk fra før. – Totalt registrerte vi 47 mosearter denne søndagen, oppsummerer Hovind.

Les artikkelen fra 2021, om at Østmarka har en overraskende rik moseflora

Nytt insekt til Østmarka på grunn av klimaendringene

Zoologi-gruppen  ble ledet av Kristoffer Bøhn, som er gruppeleder for kartlegging i Sabima. Det var verken ulv eller elg å se denne søndagen, men zoologi handler også om fugler, krypdyr, insekter, edderkopper og andre småkryp.

– Vi fant blant annet en larve av bøkebørstespinneren, som ikke lenger er en uvanlig art i Norge. Men det første funnet i Norge er ikke lenger tilbake enn 2008. Dette er utvilsomt en art som drar nytte av klimaendringene. Det er antakelig de mildere vintrene som er nøkkelen til overlevelse stadig lenger mot nord, forteller Bøhn.

Den voksne bøkebørstespinneren er en middelstor, gråfarget og ganske kraftig sommerfugl, mens larven er gul og langhåret og ganske iøynefallende. De voksne hunnene legger egg om sommeren, og de nyklekte larvene kan spres med vinden ved at de bruker en silketråd som seil. De er utvokste på høsten, da kryper da ned på bakken og spinner seg inn i en kokong før de forvandler seg til en puppe som overvintrer.

Gruppa fant også flere korsedderkopper og to svarthøstlibeller som var i ferd med å pare seg. Svarthøstlibelle er Norges minste libelle. Eldre hanner er helt svarte, mens yngre hanner og hunner har gule tegninger. Arten er utbredt over det meste av Norge og finnes helst på næringsfattige myrer og heier, der den yngler i sure dammer og tjern.

Tilrettelegging for frivillige artskartleggere

Artskartlegging er kostbart når det skal utføres av forskere og konsulenter. Kathleen Helleland fra Sabima forklarte derfor at organisasjonen gjennom prosjektet Ta naturen tilbake ønsker å tilrettelegge for at frivillige kartleggere fra biologiforeninger kan supplere arbeidet, og vise viktigheten i kartlegging som oppfølging av restaureringstiltak.

– Allerede i dag utgjør funnene fra frivillige nærmere to tredjedeler av registreringene i Artskart, innsynsløsningen som samler alle artsfunn i Norge, ifølge et faktaark utgitt av forsknings- og samarbeidsprosjektet Sabicas. Frivilliges kartlegging utgjør med andre ord et svært omfattende og verdifullt bidrag til kunnskapsgrunnlaget som skal brukes i all norsk arealforvaltning.

Botanikere med evigvarende prosjekt

Oslo og Akershus Botaniske forening er en slik frivillig organisasjon, og Geir Arne Evje er blant dem som har tilbrakt mange kartleggingstimer i Østmarka.

– Vi har et evigvarende prosjekt, «Lokalflora Oslo og Akershus», der vi ønsker å få best mulig kunnskap om floraen i Oslo og Akershus. Årlig arrangerer foreningen en kartleggingssamling i forskjellige kommuner, der kartleggingsgrupper på to-tre personer kartlegger i dårlig eller lite kartlagte områder. Kunnskap om natur og flora er viktig for å kunne ta vare på det vi har av verdifull natur, og for å få denne kunnskapen er systematisk kartlegging et viktig verktøy, forteller Evje.

Les mer om foreningens florakartlegging i Østmarka: Østmarka-floraen kryr av gledelige overraskelser

Fire lavarter funnet i  løpet av en fin søndagstur: Pigglav, fokklav, brei fingernever og pulverbrunbeger. Alle foto: Jørn Arve Danielsen.

Mer informasjon :

Østmarkas Venner: Gjør en forskjell: Redd en myr. Publisert 31. mai 2026

Østmarkas Venner: Gamle myrer hentes frem igjen. Publisert 11. januar 2026

Naturrestaurering i Norge – miljodirektoratet.no

Naturhistorisk museum: Lavherbariet